Verdidebatt

Hvor åpen er egentlig Åpen Folkekirke?

De siste månedene har det vært en økende uro blant de av oss innenfor Den norske kirke som ønsker å stå trofast på Kirkens klassiske læregrunnlag. Enkelt inndelt kan vi si at uroen består av to deler, først en opplevelse av at Åpen Folkekirke befester sin makt, dernest at de vet å bruke denne makt for hva den er verdt. Vi er mange som opplever at rommet for å lære og forkynne luthersk kristendom i vår kirke krymper. Både kirkens ledelse og folk flest har tilspisset sin intoleranse mot klassisk kristendom. Vi sitter igjen med et inntrykk av at vi gjerne må stå for det klassiske, men vi skal helst ikke snakke så høyt om det, og hva prester angår bør det helst ikke få så store konsekvenser for yrkesutøvelsen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Yrkesforbud for prester

Åpen Folkekirke fremstår som en organisasjon med et paradoksalt navn, en kirke som er åpen for alle arbeider de åpenbart ikke for. Åpen Folkekirke ønsker en kirke som er åpen for alle som er enige med dem selv, og det er jo greit nok, hvem er vel ikke det? Men det hadde tjent alle involverte at de snakket åpent og ærlig om hva de faktisk vil ha – en kirke som er åpen for dem som deler deres ideologi, de som ikke vil være med på devalueringen av kirkens klassiske samlivslære, de kan ha seg ut.

For det er det signalet Åpen Folkekirke sender gjennom de råd og organer hvor de nå har fått flertall, og jeg ser med uro på muligheten for at de vil få flertall i alle landets bispedømmeråd i det nært forestående valget. Tilsettingen av biskop i Stavanger er et eksempel som har blitt talt og skrevet så mye om at det vil jeg ikke si noe om, men som prest har jeg selv vært involvert i flere prosesser, primært rundt ansettelser, hvor det blir åpenbart at i praksis er prester og lekfolk med klassisk teologi ikke lenger ønsket i kirken. I lokalaviser lengst mot nord i landet vårt har det i årets første måneder vært mye skriverier rundt ansettelse av sokneprest i Nordreisa i Nord-Troms prosti, nok et godt eksempel på Åpen Folkekirkes maktarroganse. Her så man glatt forbi to menn som hadde søkt, gikk rett på å ansette en kvinne, og vurderte dem endatil så uskikket at de ikke skulle bli tilbudt jobben dersom vedkommende kvinne takket nei. Nord-Hålogaland bispedømme har altså i praksis innført yrkesforbud for prester med klassisk bekjennelse i kirken vår.

Hva med menigheten? 
Det er én side av saken, den andre er den store, aktive gudstjenestefeirende menighet i Nordreisa som nå dyttes ut av sin kirke. I Nord-Troms er det slik at den aller største delen av de som går i kirken tilhører den Læstadianske vekkelse, som med sitt ønske om trofasthet mot våre lutherske bekjennelser ikke benytter seg av kvinners prestetjeneste. Man kan gjerne mene at det er både bakstreversk og gammeldags, men det er realiteten at det store flertall av de som faktisk går til gudstjeneste i disse kirkene ikke vil gå dersom det er en kvinnelig prest. Man kan konstruere så mye teologi man bare orker rundt at folkekirken, altså de som er en del av kirken men som ikke benytter seg av den uten når det er strengt nødvendig, også er en viktig del av kirken, men faktum er at i Nord-Troms er det læstadianere som fyller kirkene på noe-og-tyvende søndag i treenighetstiden hvor folk flest knapt enser at det er noe som skjer i sin lokale kirke. Her viser Åpen Folkekirke, som altså har flertall i bispedømmerådet i Nord-Hålogaland, at det er dem fullstendig likegyldig hva den gudstjenestefeirende menighet ønsker. Signalet blir at de har pent å akseptere den presten som kommer, hvis ikke kan de holde seg borte. Deres linje fremstår da svært ødeleggende når de stenger ute hundrevis av aktive lekfolk som støtter aktivt opp om kirken med sin deltagelse, og som har gjort at kirkesøkningen i Nord-Troms må ligge langt over gjennomsnittet i sammenlignbare regioner. Det gjør meg også stor sorg at biskopen ikke har makt og evne til å hindre at hundrevis av troende kristne i praksis blir ekskludert fra kirken sin.

Er det rom for oss? 
Selv har jeg også opplevd dette på kroppen, når bispedømmeråd og menighetsråd ulike steder i landet på ulike måter har sendt signaler at det er bedre at menigheten går uten prest enn at jeg får jobben. Det er vanskelig å forstå at Åpen Folkekirkes representanter ikke selv forstår ironien i sin handlemåte. Resonnementet er ofte at en prest som ikke vil godta den nye læren ikke er godt for menigheten, han stenger kirkedøren og hindrer menneskers utfoldelse når han ikke åpner for alles adgang til ekteskapet. Det følger av dette at en sånn prest kan man stenge ute av kirken. Man sier det ikke høyt, men når man sier at denne prest stenger kirken for andre, stenger man i praksis kirken for ham når man nekter å gi ham jobb. Det er i beste fall ironisk. Skulle man være så heldig å få karret til seg et vikariat eller kanskje til og med en fast stilling kan man raskt oppleve at der kirkens ledelse ikke er en hindring, så vil lokalbefolkning- og presse være det, slik saken på Osterøy viser. Nå har vi også kunnet lese i Avisen Dagen at Osterøy fremdeles står uten prest. Mener kirkens makthavere virkelig at det er bedre at en menighet går uten prest enn at de betjenes av en prest som i liv og lære viser troskap mot Bibelens ord?

Jeg stiller meg tvilende til hvorvidt det er rom for lekfolk og prester som ønsker å stå på kirkens klassiske lære i fremtiden. Man kan forvente at Åpen Folkekirke får mer makt, og de viser allerede nå, etter én periode som makthavere, at de vet å bruke makten og gjerne stenger ute de som ikke er enige med dem og som ikke har vett til å tie stille om det.

Uklokt rekrutteringstiltak
I etterkant av NRK-saken om prestemangelen i Den norske kirke prates det mye om hva man skal gjøre for å sikre rekruttering av prester, og det brukes endatil flere millioner på ulike tiltak. At unge menn med en bekjennelse av klassisk lutherdom går en hverdag med aktiv motarbeidelse fra ledelsen i vente er ikke et godt rekrutteringstiltak, men det er virkeligheten. Vi skal ikke være i tvil om at Gud Fader kaller unge menn som står for klassisk teologi til prestetjeneste. Den norske kirke må vende om fra sitt frafall mot Guds Ord og de lutherske bekjennelser, da får vi kanskje igjen frimodighet til å medvirke til Guds kall av unge menn til prestetjeneste. Enn så lenge ser vi rundt oss og mangler frimodighet.

Jeg synes egentlig ikke det er så rart at situasjonen er slik, det er strengt tatt svært naturlig. I Åpen folkekirke sine øyne er kirkens klassiske lære i spørsmål som ekteskap, kvinners adgang til presteembetet m.m kvinnefiendtlig, homofobt og mye mer. Da følger det naturlig av det at de som har disse holdninger ikke bør tåles. Det er jo hatefulle holdninger vi innehar, så hvorfor skulle de tolerere det? Vi mener jo selv at vi selvsagt ikke er kvinnehatere og homofober, men dersom noen mener at vi er det vil det følge all logikk at de ikke ønsker oss i kirken. Det Åpen Folkekirke gjør i våre dager er bare å følge den naturlige konsekvens av sine ståsteder, og det må de være helt frie til å gjøre, men da kunne de i ærlighetens navn droppet å kalle seg Åpen Folkekirke, for en kirke for alle, som også inkluderer de av oss som står for kirkens klassiske lære, ønsker de åpenbart ikke.

Mikael Bruun
Sokneprest i Sogndal

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt