Verdidebatt

Godhet til besvær

«Ikke alle liker at andre velger å gjøre noe godt», skriver Ingrid Nyhus. Men er det riktig at godhet ikke verdsettes?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nyhus skriver at godheten skryter ikke, og at den ikke er hovmodig. Dette er en god definisjon på godhet. Men det betyr også at ekte godhet har klare rammer – og at den er betingelsesløs. Som kjent oppfyller ikke all godhet disse kriteriene. Noen vil innynde seg, noen vil som fariseerne framstå i et bedre lys, andre forventer gjenytelser – og en del vil markere noe, kanskje en ideologi, et politisk ståsted eller en bestemt holdning.

Når Nyhus nevner Hans Olav Lahlum og Greta Thunberg som eksempler på godhet som urettmessig blir kritisert, så overrasker det. Vi må kunne gå ut ifra at også Nyhus er enig i at dette er eksempler på godhet som ikke er betingelsesløs.

Hans Olav Lahlum er en raus person og et godt menneske. Han tjener bra, lever nøkternt og deler gjerne med seg. På hans FB, der han fortalte om sin ekstraskatt, er det mange kommentarer. De fleste hyller ham, men en del, trolig blant hans politiske meningsfeller, spør hvorfor han ikke heller ga direkte til et godt formål? Lahlum svarer at han gir (mye) til gode formål, og nevner noen av disse.

Denne gangen vil han betale ekstra skatt. Dette er mildt sagt rart, ettersom han samtidig kritiserer regjeringen for fordelingspolitikken – altså hvordan skattepengene blir brukt. Han betaler med andre ord ekstra skatt til myndigheter som han ikke stoler på at vil gi pengene videre til det Lahlum anser som riktige og gode formål. Slik kan han følgelig og i ytterste konsekvens ha bidratt enda mer «til de som har mest fra før».

Dette er helt åpenbart en politisk markering, og slik sett ikke betingelsesløs godhet. Når noen påpeker dette, og også er uenig i et politisk utspill om skattepolitikken, så mener altså Nyhus at de ikke liker at andre velger å gjøre noe godt.

Vi har alle lest og hørt mye om Greta Thunberg. Men at hun er drevet av godhet, er noe nytt – i alle fall for meg. Det oppleves først og fremst som at hun er drevet av frykt for framtiden og en sterk vilje til å forsøke å redde verden. Hun er en aktivist som blir brukt (eller kanskje også misbrukt?) av andre. Dette fratar ikke den seksten år gamle jenta hennes egne meninger eller standpunkter og et ekte engasjement. Men det at hun er gjort til frontfigur i en massiv aktivistisk bevegelse skaper debatt og diskusjon.

Når hun sier at de voksne ikke gjør noe med klima, så er det rett og slett ikke sant. Ingenting har for tiden så stort fokus i verden som nettopp klimaet – også politisk. Poltikken legges om, og hundrevis av milliarder investeres for å få ned klimautslippene.

De aller fleste av oss er enige om at klimaendringer er en realitet. Det som imidlertid, og i stadig større grad diskuteres, er virkemidlene. Hvilke tiltak som hjelper, i hvor stor grad de hjelper og hva som sannsynligvis ikke hjelper i fht klimautslippene. Altså et kost-nytte-perspektiv. Om dette hersker det en god del tvil og uneighet – også blant klimaeksperter.

Når Greta Thunberg blir skjøvet fram, og er frontfigur for noe som framstår som et fundamentalistisk og kompromissløst syn på hvordan «verden skal reddes», er omkostningen at hun som symbol angripes. Det burde de voksne rundt henne ha tenkt på før de i sin iver skjøv henne fram. Å kritisere Greta Thunberg er naturligvis ikke kritikk av godhet, men av kontroversiell politisk aktivisme.

Nyhus nevner også Arne Viste som visstnok er forberedt på å sone i fengsel for å ha skaffet arbeid til flere papirløse.

Ja? Hva er alternativet? Hva er eventuelt galt med straff for å ha brutt loven? Arne Viste deler skjebne med tusenvis av nordmenn som hvert år enten i tankeløshet eller i god tro bryter norsk lov og som blir straffet for det – alt fra forelegg i trafikken til mer alvorlige lovbrudd. Det oppleves urettferdig, men alle må akspetere det.

Det er heldigvis ikke gitt den enkelte av oss å definere ut loven når vi er uenig i den, eller fordi vi f.eks. ønsker å gjøre det vi selv mener er godt – på tvers av loven. Dersom det hadde vært slik, ville rettsstaten opphøre, og vi ville degenerere som samfunn. Men at Nyhus og andre, som er uenige i loven, gjør det hun og de kan for å få endret den, er naturligvis fullt legitimt. Men inntil det skjer, må vi alle akseptere den slik den er og etterleve den. Det gjelder naturligvis også Arne Viste. Heller ikke dette handler om at folk ikke liker at andre velger å gjøre noe godt.

Til slutt nevner Nyhus det kontroversielle begrepet «godhetstyranni». Det ble først lansert av professor Terje Tvedt. Han begrunnet det med at politikere og andre viktige samfunnsaktører bruker «godhet» og et moralsk perseptiv for å fremme en globalistisk ideologi. Altså er det et virkemiddel i en ideologisk kamp.

«Godhet» målbinder. Den som definerer moral og godhet på sin side, og som bruker det ideologisk, forsøker på denne måten å stilne kritikk og debatt – da de som er uenig implisitt ender som det motsatte av gode; altså som egoistiske og avstumpet, som ondsinnede. Dette er et urimelig svarteperspill.

Ettersom heller ikke denne formen for godhet handler om betingelsesløs godhet, men egentlig om et virkemiddel for et ideologisk standpunkt, må det være tillat å kritisere den. For å beskrive mekanismene, når dette blir brukt som et virkemiddel i debattene, har Terje Tvedt valgt å kalle det for godhetstyranni. Det er for så vidt helt greit – og det er ikke umoralsk.

Det er svært få som kritiserer betingelsesløs godhet. Det vi trenger mer av i verden, som også Nyhus skriver, er nettopp mer betingelsesløs godhet. Men samtidig bør det være både riktig og aksept for å kritisere "godhet".

For hvordan skulle det ellers gå med oss i en verden som i stadig større grad styres av cyberaktivisme og -inntrykk der mange blir fristet av den opportunismen og de muligheter som dette gir? I dette handlingsrommet er det rom for mye – også "godhet".

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt