Dag Øivind Vincent Østereng

32

Et credo i mangfoldets tid

Den norske kirke må stadig finne takten med samfunnsutviklingen. Ekteskapslov, bispemøtets uttalelse om abort og biskop Sommerfeldts kamp mot Alv Magnus er tre tydelige eksponenter for dette.

Publisert: 30. aug 2019


I 1537 kastet kong Christian III bokstavelig talt Kirken ut av Norge. Kastet han med det kristendommen ut av landet? Det er en annen debatt. Men han kastet udiskutabelt Kirken ut av landet. Og med det var den institusjonen som i sin tid samlet nasjonen, fordrevet. Kongen visste selvsagt råd til å fylle vakuumet. Det var hele hensikten med utkastelsen. Nå skulle det dannes en kirke som Kongen hadde skapt i sitt dansk-norske rike, etter modell fra fyrstedømmer lenger sør. Reformasjonen handlet slettes ikke bare om teologi, men om makt. Makten over landet og over religionen. I enevoldstiden var Staten likebetydende med Kongen, men da den nye samfunnskontrakten skulle skrives etter modell fra den franske revolusjon, ble den statsdannede kirken med på lasset. I klartekst kom dette til uttrykk i grunnlovens §2 «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.» Gjennom reformasjonskongen og grunnloven ble statskirken etablert av - Staten. Den religionen som Staten skapte, ble «Statens offentlige Religion.»

I 2012 endret Staten grunnloven. Staten meldte seg ut av sin egen kirke. Er det mulig? Den statlige religionen den selv hadde skapt og formet, skulle den ikke lenger selv være en del av. Mer moderate formuleringer sier at Stat og kirke ble skilt i 2012 og endelig som selvstendig rettssubjekt i 2017. Men hva er Den norske kirke uten Staten? Den identiteten strever den selv med også, om enn det formelle svaret på det er å være en evangelisk-luthersk folkekirke. For selv om båndene mellom statsmakt og kirke nylig er brutt, ligger det i Den norske kirkes DNA at den er folkekirke i betydning en kirke av folket. Og selv om folkekirkebegrepet kan vendes og tolkes på mange ulike måter, lever på mange måter Den norske kirke av å være en religiøs institusjon på bølgelengde med nasjonens spirituelle utvikling. Det er slikt som gjør at episoder á la sjaman Durek blir så kompliserte. Kirkens religiøse grenser er utflytende i et religionssosiologisk mangfoldig samfunn, og Den norske kirke må stadig finne takten med samfunnsutviklingen både hva etikk, religiøs praksis og trosinnhold angår. Ekteskapslov, bispemøtets uttalelse om abort og biskop Sommerfeldts kamp mot Alv Magnus er tydelige eksponenter for dette. Teologien er ikke definert ut fra en indre kjerne av sannhet, men blir til i møte med erfaringer og samfunnsutvikling. Slik fremstår biskop Sommerfeldt som en som har én overordnet sannhet å forsvare, nemlig pluralismen. Dersom Magnus kan ytre seg som en som har et synspunkt innenfor likeverdige synspunkter, og at hans sannhet kan stå jamgodt med biskopens sannhet, da vil Magnus straks finne sin fremste forsvarer i biskopen. Problemet oppstår når Magnus ytrer sitt Credo (av latin: Jeg tror!)

Vår tids trosbekjennelse er en lovprisning av mangfold. Skolene, Den norske kirke og helst alle andre institusjoner og trosfellesskap forventes å hive seg på lovprisningen av dette mangfoldet, hvorpå enhver form for ekskluderende sannheter hører inn under kollektiv bannlysning.

Spørsmålet er om dette er mangfold. Og spørsmålet er om det reelt sett er mulig å ha en offentlig og bekjennende tro i et slikt samfunn. Videre er det et spørsmål om et slikt samfunn har evne til å tåle religionskritikk, ideologikritikk og institusjoners rett til å utøve praksiser som andre finner diskriminerende. Har vi dette, da har vi nemlig mangfold. Har vi det ikke, er mangfold kun et dekknavn for den klamme åndsmakt som heter sannhetsrelativisme. Det er et vondt samfunn å være et troende individ i.

Hatprat, rasisme og krenkende adferd er et samfunnsonde. Det er noe alle mennesker av god vilje vil være enige i. Men hvor grensene for slikt går før det går fra å være vulgær og udannet oppførsel til å bli kriminalitet, det er en annen side. Vold og/eller trussel om vold, er opplagt innenfor det som med rette skal kriminaliseres. Vold truer et sant mangfold og individets frihet. Det er derimot ikke kriminelt å ytre seg kritisk om religioner, politiske eller ideologiske bevegelser, selv om de som tilhører disse bevegelsene og religionene opplever kritikken både personlig og kanskje krenkende. Man verner ikke om minoriteter og såkalte svake grupper ved å forby en bred, åpen og kritisk debatt. Hatprat er derfor et krevende uttrykk, og bør ikke misbrukes, men brukes kun i de tilfeller der det åpenbart er uttrykk for nettopp hat. Dyp uenighet og store avstander i verdisyn og religiøs tro er ikke det samme som hat.

Jeg begynte teksten med å si at kongen kastet ut Kirken i 1537. Han innførte absolutt ikke mangfold, kong Christian III. Han eide landet og religionen. Jeg har heldigvis ikke møtt noen som drømmer seg tilbake til 1537. Vår tids utfordring er likevel i den andre enden av skalaen. Det blir stadig mer tydelig at mangfoldet er en utfordring for det store fellesskapet som vi hører til i under det norske flagg.

Enheten i nasjonen var en gang kristendommen. Når det ikke lenger er religion som forener nasjonen, hva forener oss da? Disse utfordringene er selvsagt ikke nye. De oppstod alle i kjølvannet av reformasjon og revolusjoner (særlig den franske), der det feudale samfunnet ble erstattet av det borgerlige samfunn. Jean-Jacques Rousseau så disse utfordringene allerede i 1762 og skrev «Du Contract Social», om den sosiale samfunnskontrakten.

Vi lever heldigvis i et land der ytringsfriheten står rimelig sterkt, og der religionsfriheten ennå er rimelig beskyttet. Men den sosiale samfunnskontrakten er blitt mer utydelig. En lang rekke ting i vår tid trues, tabuiseres under et misforstått forsøk på å verne om mangfoldet, der ingen skal føle seg krenket eller oppleve ubehaget med å bli kritisert. Religion i skolen er et slik felt som etter hvert har en berøringsangst med religiøs sannhet, og hvordan vi som samfunn skal komme til rette med det er et viktig spørsmål både for politikere, pedagoger og folk flest.

Vi trenger et samfunn der mennesker frimodig kan heve stemmen og si sitt Credo: «Jeg tror!» Selv om enhver tro ikke hører hjemme på enhver talerstol. Dog er det påfallende at et kristent credo er kastet ned fra talerstolen i Den norske kirke. I et større perspektiv er det ikke bare trist, det er maktens skremmende ansikt.

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
25 dager siden / 1878 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1614 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1579 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1559 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
16 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1356 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
14 dager siden / 1320 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1175 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere