Verdidebatt

Humanitet betyr amnesti

Vi kan ikke som samfunn sette mennesker i situasjon der de er i et ingenmannsland. Det er inhumant.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er mellom 1500 og 3000 lengeværende papirløse i Norge i dag som er vanskelig å tvangsreturnere. Gruppen består av kurdere, og mennesker fra Iran, Etiopia, Eritrea. Noen er statsløse, noen er også født i Norge.

De lever i en inhuman, uholdbar og uverdig situasjon.

En grunn til at noen mennesker blir lengeværende papirløse, er at Norge ikke følger sine forpliktelser etter FNs to konvensjoner om statsløse. Norge mangler både en statsløsprosedyre og lovbestemmelse om rett til opphold som statsløs som ifølge UNHCR (2015) er et brudd med Norges internasjonale forpliktelser. I konsekvens medfører det at statsløse ikke får den beskyttelsen og rettigheter de skulle ha i samsvar med FNs statsløshetskonvensjoner fra 1954 og 1961.

Mange tror at et barn født i Norge automatisk blir norsk statsborger. Det er ikke tilfelle. I årene 1986–2015 ble det i Norge født 997 barn uten statsborgerskap. Disse barna hadde statsløse foreldre da de ble født.

UNHCR anbefaler at FNs konvensjon innarbeides i norsk lov. Stortingets kommunal- og forvaltningskomite har tatt opp dette og uttalt at den «forventer at regjeringen forsikrer seg om at norsk lovgivning på dette området er i tråd med våre internasjonale forpliktelser» I dag følger ikke norsk lov og praksis anbefalingene fra UNHCR og er ikke i tråd med våre internasjonale forpliktelser.

Dette har ikke blitt fulgt opp, verken i praksis eller i lovgivningen. Konsekvensen er at statsløse i Norge blir værende her uten noen rettigheter og uten noen land å returnere til.

Mennesker på flukt i verden får ofte hjelp av kontaktpersoner, såkalte «menneskesmuglere». I desperasjon søker mennesker bistand til reisen gjennom ukjente land. Menneskesmuglerne gjør krav på ID-papirene, det setter mange mennesker på flukt i en håpløs situasjon. De kommer seg bort fra den situasjonen de flyktet fra, men havner i limbo i sitt nye land.

Mangel på ID-papir blir ofte brukt som argument mot at papirløse skal få noen rettigheter i det norske samfunnet. Men selv når flyktningene etter hvert klarer å fremskaffe ID-papir og pass, er det likevel ikke tilstrekkelig for å muliggjøre retur. De eritreiske papirløse er et eksempel på dette.

Vi ser at det kan finnes argumenter mot arbeidstillatelser til folk uten oppholdstillatelse. Men da må vi velge. Vil vi være formalistiske eller vil vi være humane? Å gi arbeidstillatelse er et av verktøyene for å forhindre en negativ samfunnsutvikling med utnyttelse på det groveste. De som jobber har svært lange arbeidsdager og får elendig betalt, ofte ikke mer enn 20 til 30 kroner timen med ofte 12 timers arbeidsdager 6 dager i uken. 40 prosent forteller at de har opplevd seksuelt misbruk, vold eller trakassering etter at de kom til Norge.

Alle er tjent med at folk kan brødfø seg selv og sin familie. Det er bra for enkeltmennesker og det er bra for samfunnet. KrF mener vi må gjeninnføre arbeidstillatelse for lengeværende asylsøkere som har fått endelig avslag, men som ikke kan returneres til hjemlandet.

Hvorfor reiser de ikke hjem når de har fått endelig avslag? Spør folk. Her dreier det seg om lengeværende asylsøkere fra land med lite respekt for menneskerettigheter og ofte en svært alvorlig sikkerhetssituasjon. Dette dreier seg ikke om "lykkejegere", det dreier seg om asylsøkere som har vært her i mange år, og som tilhører landgrupper som har høy innvilgelsesprosent i Norge.

Er helse en begrunnelse for migrasjon? Nei. Flere politiske partier argumenterer mot å gi papirløse helserettigheter ut ifra en antakelse basert på et feilaktig faktagrunnlag. Papirløse forteller selv at helse svært sjelden er en motivasjonsfaktor for migrasjon. En undersøkelse blant Médecins du Mondes-pasienter i flere europeiske land viste at helse kun ble gitt som grunn til å forlate opprinnelseslandet i 130 av 1800 svar fra ikke EU/EØS-migranter og i 26 av 800 svar fra EU/ EØS-migranter. Migranter kjenner sjelden sine sykdommer før de migrerer, de kjenner ikke helsevesenene i landene de ender opp i, og ikke hvilke rettigheter de vil ha der.

Norge bryter menneskerettighetene når vi sender en asylsøker tilbake til et land der de risikerer å bli utsatt for tortur eller forfølgelse, såkalt «non-refoulement» i folkeretten. Det er flere hjerteskjærende eksempler på iranske asylsøkere der det er påvist tortur etter utsending. FNs komiteer har gjort det tydelig at Norge må gjøre flere konkrete tiltak for å sikre at non-refoulementprinsippet ikke blir brutt.

Det må finnes en grense for hvor lenge mennesker skal leve i limbo uten grunnleggende rettigheter. KrF vil arbeide for at norske myndigheter vurderer amnesti. Mens mennesker i limbo venter, bør de få helsehjelp og arbeidstillatelse. Det vil sette dem bedre i stand til en retur og reetablering i hjemlandet, dersom det blir mulig.

Menneskene befinner seg i en ekstremt vanskelig situasjon på grunn av dagens regelverk. De fleste andre europeiske land har hatt forskjellige legaliseringsordninger for mennesker med lang botid uten lovlig opphold. Norge har ikke hatt noen.

Det må vi gjøre noe med. For ingen mennesker er ulovlige.

Torhild Bransdal, stortingsrepresentant KrF i kommunal- og forvaltningskomiteen.

Geir Jørgen Bekkevold, stortingsrepresentant KrF i helse- og omsorgskomiteen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt