Kirkevalg og farlig retorikk

Det er ikke vanskelig å forstå Sandaker-Nilsens anliggende, men det som provoserer meg er den farlige retorikken som han benytter. Hele tre ganger gjentar han med stort ettertrykk at ved å benytte nominasjonslisten så kan du stemme på og gi mandat til «kandidater som du er grunnleggende uenig i».

For det første, kan dette forstås som at kandidater i Åpen folkekirke aldri vil være grunnleggende uenig i viktige spørsmål. Men det er det ingen grunn til å tro vil være tilfelle. Slike uenigheter drøftes gjerne på «bakrommet», og så blir det kanskje «partipisken» som sørger for enighet. Dette vil naturlig nok også være tilfelle med Bønnelisten. Men altså, innen enhver valgliste vil det i praksis være ulike syn på saker, også saker av grunnleggende karakter.

For det andre, etter å ha lest programmet til Åpen folkekirke konstaterer jeg at 99 prosent av teksten kan jeg og de aller, aller fleste slutte seg til, hvilket innebærer at programmet i det store og hele ikke innebærer grunnleggende uenigheter mellom Åpen folkekirke og andre lister. Den resterende 1 prosent knytter seg i all hovedsak til temaet seksuell orientering og likekjønnet vigsel, alle andre temaer er det stor enighet om. Da blir det en farlig retorikk som grenser til det demagogiske, å understreke tre ganger at det å stemme på nominasjonslistene innebærer å gi stemme og mandat til kandidater som man er grunnleggende uenig i.

For det tredje, det vanskelige er at bakom generelle formuleringer kan det i praksis ligge en tendens til at det er en bestemt tolkning av en programformulering som gjelder. Et eksempel er demokrati i kirken. Det er langt fra entydig hva dette vil innebære, men debatten i media kan tyde på at kandidater fra Åpen folkekirke vil komme til stå for en bestemt tolkningsretning, som altså ikke kan leses ut av programmet til Åpen folkekirke.

For det fjerde, det er ikke åpenbart at klare listealternativer som Bønnelisten og Åpen folkekirke vil, dersom de sammen sitter med flertall, vil fatte de beste beslutninger. Det kan ende opp med kompromisser etter interne avklaringer i de to «leire», som ikke uten videre er de beste beslutninger. Nominasjonslistene representerer en mulighet til at også vanskelige og grunnleggende temaer drøftes i full åpenhet, og kan føre til bedre beslutninger. Godt valg!

Olav Hauge, Madlamark