Knut Grønvik

14

Tro, håp og kjærlighet til alle. Velg hva da?

Det er forskjell på la seg inspirere av evangeliet og å ta det til inntekt for et kirkepolitisk parti. Åpen folkekirke burde begripe dette. De har vært utsatt for den typen hersketeknikker selv.

Publisert: 26. aug 2019

Åpen folkekirkes program og profilering knyttes til det sentrale i evangeliet. Det skulle da bare mangle. Slik avrunder Ole Kristian Bonden sitt svar (23.8.) på min kritikk av Åpen folkekirke dagen før.


Og ja: selvsagt. Alle som vil kirken vel, knytter an til evangeliet og lar seg inspirere av det. Men det er altså ikke dette jeg kritiserer. Jeg stiller spørsmål ved måten Åpen Folkekirke bruker kirkens kjernebudskap som slagord for seg selv og selger kirkens bredt omforente saker som de var deres egen oppfinnelse.

Selvsagt skulle det bare mangle at Åpen folkekirke slik alle som jobber for kirkas beste, lar seg inspirere av evangeliet. Men én ting er å bli inspirert og knytte an. Å ta kirkens felles kjernebudskap til inntekt for en kirkepolitisk fløy er noe ganske annet.


Slagordet først.

 Evangeliet - det kan sammenfattes slik:

Tro, håp og kjærlighet til alle. Velg Jesus!

I Åpen folkekirkes slagord-tapning blir det til:

Tro. Håp. Kjærlighet. Til alle. Velg Åpen folkekirke!

Det er en ikke ubetydelig forskjell her. Jeg mener den er åpenbar. Slagordversjonen tar patent på kirkens DNA og annekterer vår felles eiendom. Åpen folkekirkes måte å bruke dette bibelsitatet i valgkampen på, oppleves som temmelig slitsom av oss som i likhet med dem velger Jesus, samt tro, håp og kjærlighet, men altså velger andre lister ved kirkevalget.

Jeg har fått med meg at mange i miljøet rundt Åpen folkekirke ofte er blitt møtt med lignende ufin, monopoliserende og bedrevitersk bibelbruk fra meningsmotstandere. Slik sett er det forståelig – men også forstemmende – at de svarer med samme mynt. Med sitt valgkampslagord får Åpen folkekirke det til å virke som om ingen forstår evangeliet bedre enn dem. Og man blir jo både oppgitt og sint når noen insinuerer at man verken skjønner Bibelen eller tar den på alvor. Derfor burde reaksjonene fra oss som leser og tolker annerledes, verken overraske eller forarge.


Og nå: DNA. Harald Hauge skriver i sitt innlegg (24.8.) blant annet: «Dersom den radikalt åpne folkekirka har vært kirkas DNA hele veien, slik Grønvik skriver, da var enten Kirkemøtet 2014 frakobla kirkelegemet, eller så har det skjedd noen ganske radikale mutasjoner eller frislipp av stamcelleeffekter de siste fire-fem åra.»


Men jeg har jo aldri skrevet at kirkens DNA er den radikalt åpne folkekirka. Jeg har ikke vært inne på tanken engang. Jeg har tenkt større, jeg har tenkt på Jesu Kristi verdensvide kirke, som rommer oss alle, uansett hva vi måtte mene om Åpen folkekirkes kampsaker. I ryggmargen på denne kirken, den store kristne kroppen, ligger vårt felles DNA: troen, håpet og kjærligheten, samt vissheten om at alt dette er for alle. Også for alle som velger Åpen folkekirke, naturligvis. Men de har ikke monopol på det, slik deres valg av slagord mer enn antyder.

For øvrig ligger det vel også utenfor kompetansen til et kirkepolitisk parti å love tro, håp og kjærlighet til alle. Garanti for og distribusjon av disse gavene tilligger høyere makter enn kirkemakten.


Og så, programmet. Jeg har aldri skrevet eller ment at «den brede og åpne kirka» har blitt slik av seg selv, slik Hauge gjengir meg. Jeg har bare vist til at det aller meste av det som kan leses i Åpen folkekirkes program, allerede har bred konsensus. Og det meste av dette er arbeidet fram lenge før Åpen folkekirke ble til. 



En bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke - denne «formålsformuleringen» for Den norske kirke har fulgt oss siden årtusenskiftet, minst. Kulturmeldingen og diakoniplanen er andre eksempler på at det Åpen folkekirke nå selger som egne kampsaker, har vært kjempet fram over atskillig lenger tid enn de siste fire årene. Mye godt har skjedd siden 2015 også. Men Åpen folkekirke tar nok vel mye av æren for det.




Oppsummert og spissformulert: Med et navn klippet fra kirkens omforente formål, et slagord hvis intensjon enhver i kirken kan gjøre til sitt, og et program som i all hovedsak framstår som temmelig mainstream - da kan ikke Åpen folkekirke samtidig kalle seg et tydelig alternativ, slik Ole Kristian Bonden hevder. De to hestene kan ikke ris på én gang.

Og denne oppsummeringen er faktisk helt riktig, i den forstand at den er en faktisk frukt av Åpen folkekirkes framferd i valgkampen så langt. Som vi predikanter vet eller bør vite, er ikke budskapet bare det vi framfører, det er også det etterlatte inntrykket, mottakerens tolkning og opplevelse. Samme hva vi i vår visdom mente å si. Jeg regner derfor heller ikke med at det jeg skriver her, blir forstått og tatt imot slik jeg håper. Men hva kan vel en landsens prest gjøre med det?


Knut Grønvik
sokneprest i Lommedalen



6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
18 dager siden / 1473 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
28 dager siden / 1286 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
9 dager siden / 1050 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
5 dager siden / 938 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
27 dager siden / 597 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 538 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere