Verdidebatt

Grensen mellom religiøs ekstase og sex

Jeg ser at det i somme miljø blomstrer med religiøs "rus", av halleluja og ekstase. Og jeg kjenner hvordan gamle minner blir trigga. Hva skjer egentlig? Er det religiøs utfolding som skjer eller er det undertrykt seksualitet som får leve seg ut?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg husker vekkelsene som var på syttitallet. Jeg var ung, jeg var en sterkt troende, jeg ville "gi hele meg". Og jeg ble sugd med på vekkelsesmøtene. Jeg lengta etter gudsnærvær, og jeg var åpen og søkende. Og så satt jeg der på benken, lytta til karismatiske taler, lytta til sterke og inderlige taler om å komme til Jesus med hele sitt liv. Det var suggererende musikk, det var lokkende toner og talere som sto der framme og sa "kom kom kom" med den inderligste og mest følelseslada stemme. Og vi kom, til orgelmusikk den gangen, vi kom til den inderlige og følelseslada innbydingen, og vi knelte ved alteret og vi gråt og vi lengta og overgav oss selv igjen og igjen. Men dagen etter kom hverdagen, med sitt vanlige slit. Rusen var over. Så måtte det vel være noe galt med oss, vi som ikke kjente denne rusen lenger, Og vi gikk tilbake, fikk ny "rus", og når det ennå ikke var nok, så gikk vi til forbønn. Ennå kan jeg kjenne ubehaget i meg der jeg knelte framfor en mann som sto over meg og bad, og som bad seg mer og mer opp i ekstase. Kom jesus, kom jesus, kom jesus, mer og mer dirrende og ekstatisk, til det enda ut med et dypt og rystende ja ja ja, og hånda på hodet ble tyngre. Og det var over.

Var det Gud, var det religion, eller var det undertrykt seksualitet som ble utøvd der? Voksne menn, unge jenter. Mye følelser. Jeg tenkte aldri på seksualitet den gangen, til det var jeg for umoden og uerfaren. Men siden har jeg tenkt at det var som om den som bad bad seg til orgasme. Det var så følelseslada, det var så i grenseland av noe usunt, kanskje over grensa. Og når jeg ser disse som nå roper halleluja og synger og ber seg opp i rus og ekstase, så er jeg tilbake til hånda på hodet mitt, ubehaget jeg ikke forsto, og "åndeligheten" som enda ut i noe orgasmelignende. Jeg sier ikke at de som gjorde dette var seg det bevisst. Jeg sier ikke at det ikke lå god vilje bak. Men visste de hva de drev med? Vet de som i dag får skarer av unge til å gråte og søke og lengte etter noe større hva som kan bli utløst i dette, kjenner de grensene tydelig nok?

Det kommer alltid en hverdag etter rusen. Og rusen kan først forblinde en, men så kommer bakrusen. Kanskje mange av de som blir revet med i orgastisk utløsning av sin lengsel, mister det vesentlige. Det som bærer gjennom et hverdagsliv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt