Verdidebatt

Åpen folkekirke er garantister for ei åpen folkekirke

Åpen folkekirke tar patent på kirkens DNA, skriver Knut Grønvik. I så fall har det skjedd noen betydelige mutasjoner i DNA'et siden Kirkemøtet i 2014.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Knut Grønviks skriver i sitt innlegg på Verdidebatt om Åpen folkekirke som angivelig tar patent på kirkens DNA. Det er en virkelighetsbeskrivelse som ikke kan stå uimotsagt.

Våren 2014 var jeg på Kirkemøtet i Kristiansand som observatør og (forsøksvis) lobbyist på vegne av Nettverk for likeverdig samliv. Jeg satt på bakerste benk under den sju timer lange homofilidebatten, jeg observerte maktspillet i salen, og jeg kjente på frustrasjonen over den manglende åpenheten og over at ingen egentlig visste hvor flertallet lå. Jeg hørte truslene fra talerstolen om hva som ville skje dersom Den norske kirke åpnet for forbønnshandlinger for likekjønnede par, jeg tok forferdet inn den massive og tidvis temmelig krasse avvisningen av LHBT'eres livserfaring, og jeg rista fortvila på hodet da synoden ikke klarte å samle seg om å vedta noe som helst.

Det var dette som var den direkte foranledningen for opprettelsen av Åpen folkekirke. Nå, fem år og en kirkemøteperiode senere, kan vi konstatere at virkeligheten ser helt annerledes ut enn den gjorde i 2014. Men det er faktisk ikke så lenge siden den gang da.

Grønvik skriver:
"Tro, håp og  kjærlighet for alle – dette jobber naturligvis alle folkevalgte og ansatte og frivillige i Den norske kirke for hver eneste dag. Det Åpen folkekirke gjør, er å kuppe selve evangeliet i sin valgkamp. Man kan si de forsøker å ta patent på kirkens DNA. Frekt, naturligvis. Men tillitvekkende?"

Til det må jeg svare:
Det er faktisk ikke sant at alle folkevalgte, ansatte og frivillige i Den norske kirke har arbeidet for dette hver eneste dag, i hvert fall ikke om vi med "dette" som i "tro, håp og kjærlighet for alle" mener rom for LHBT'eres livserfaring. Sterke strømninger i norsk kirkeliv har vært og er fortsatt kontant avvisende til erfaringsbaserte argumenter, noe som har gjort at synoden lenge hadde en svært konservativ tilnærming til alle former for teologisk nyorientering og utvikling. Dersom den radikalt åpne folkekirka har vært kirkas DNA hele veien, slik Grønvik skriver, da var enten Kirkemøtet 2014 frakobla kirkelegemet, eller så har det skjedd noen ganske radikale mutasjoner eller frislipp av stamcelleeffekter de siste fire-fem åra.

Grønvik skriver at hele kirka allerede er samlet om hovedlinjene i Åpen folkekirkes valgprogram. Men den "brede og åpne kirka" han beskriver har ikke blitt slik av seg selv, og den har så visst ikke blitt slik uten motstand. Vi som har fronta ÅF-politikk i Kirkemøtet de siste fire årene har tatt mange små og store kamper, ikke bare i vigselssaken men også i saker som dåpsliturgi, kunst og kultur, revisjon av visjonsdokument, klimauttalelse og utmeisling av kirkelige valgordninger. Den konsensusen Grønvik beskriver som ei kirke med "fokus på rollen som kulturbærer og et mangfold i kulturuttrykk, radikal og nestekjærlig stemme i samfunnet, vise evangeliet som levende kraft gjennom diakonal handling osv." har ikke og vil nok heller aldri bli en kirke det er hundre prosent konsensus om. Ikke alle i Kirkemøtet har ønsket å vektlegge det kulturbærende og kulturåpne aspektet ved kirka, og ikke alle i Kirkemøtet har villet stille seg bak resolusjoner med tydelige politiske budskap. Men fordi tyngdepunktet i Kirkemøtet de siste årene har vært miljøet rundt Åpen folkekirke, og fordi det samtidig har vært full åpenhet rundt dette, har dynamikken i Kirkemøtet endret seg. At dette også har gjort noe med Den norske kirkes selvforståelse og framtreden er godt å registrere, men - enda en gang - dette er ikke noe som har skjedd av seg selv.

Harald Hauge
geistlig representant i Nidaros bispedømmeråd 2016-2019
og medlem i Åpen folkekirke

PS: Ja, kirkeordning er viktig. Men der blir man faktisk ikke noe særlig klokere av å lese selvpresentasjonene til NomKomListekandidatene enn ÅFs valgprogram. Noe av grunnen er nok at dette er et område hvor veien fortsatt blir til mens vi går på den. Det skulle være nok å minne om Stortingets arbeidet med ny trossamfunnslov som legger viktige premisser for hva slags kirkeordning som kan tegnes opp og ikke. I fortsettelsen både håper og tror jeg at Kirkemøtet vil finne gode løsninger i fellesskap basert nettopp på konsensusarbeid, men da en konsensus som er fundert i åpenhet og erfaring.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt