Markører knyttet til kropp og kjønnsidentitet ser ut til å ta en stadig større plass. Dette representerer en ny og ikke uproblematisk dreining.
I vår vestlige tradisjon har de fremste markørene tidligere vært knyttet til nasjonalfølelse og forankring i en kristen virkelighetsoppfatning. I Norge kan dette anskueliggjøres ved eksemplene Grunnloven, nasjonalsang, fedrelandssalme, korset i flagget og feiringen av 17. mai. Slike store felles identitetsmarkører har historisk bidratt til å løfte samfunnet ut av stammekulturen (tribalismen) i snever forstand.
Dyrker forskjellene
Identitetspolitikk betyr at man vektlegger sin kulturelle identitet og gruppetilhørighet i politikken. Konsekvensene kan være at det blir vanskeligere å forstå andre, at man dyrker forskjellene når man utformer politikk i stedet for å vektlegge felles rettigheter og utfordringer.
Identitetspolitikk er intet nytt fenomen. Det nye er at de klassiske identitetsmarkører er i ferd med å fordunste. Det er naturlig å se dette i sammenheng med fremveksten av sekulærliberalismen hvor gudsdimensjonen i våre samfunn er svekket og mennesket selv har tatt plassen som tilværelsens dominante sentrum (Antropocen). Det vestlige livet kan fortone seg som et individualistisk selvvalgs prosjekt hvor vår identitet i mindre og mindre grad forankres i de store nasjonale og religiøse fortellinger. Vi har vært flinke til å rette kritisk søkelys på disse fortellingene, og mye av kritikken har vært berettiget (for eksempel usunn nasjonalisme og misforstått kulturimperialisme).
Pride-markeringer
Spørsmålet «hvem er vi» er høyst aktuelt, og identitet er i fokus som aldri før. I en verden der den åndelige dimensjon er sterkt svekket er det lett å tenke at kroppen er det eneste vi har igjen. Og da gjelder det å gjøre mest mulig ut av den. Med dette som bakgrunn er det interessant å analysere samtidens Pride-markeringer i hele den vestlige verden. Her hjemme har feiringene nærmest fått en 17. mai-lignende karakter og representerer for mange en erstatning for vår nasjonaldag. Subjektive individuelle oppfatninger av stadig nye kjønnskategorier og seksuelle preferanser gjøres til markører for menneskers kjerneidentitet med krav på anerkjennelse, respekt og rettigheter.
Peer Gynt minner seg selv på Gudsmerket i pannen som sin fremste identitetsmarkør. Det moderne mennesket ser ut til å flytte fikenbladet fra genitalia og opp i ansiktet, og derved oppgradere kjønnslivet til å bli vår dominerende presentasjonsform. Som samfunn og kirke må vi tørre spørre om dette er et fremskritt – eller et forfallstegn. Både i storsamfunnet, media og i kirken har det så langt vært en svært utilstrekkelig analyse/kritikk av samtidens alternative identitetsmarkører. Det ville vært å forvente at den samme balanserte kritikk som vi har anvendt på våre tradisjonelle kulturelle identitetsmarkører også ville blitt brukt på samtidens motepregete trender.
Kritiske spørsmål
Jeg registrerer at det nå skjer en forandring på dette feltet. Internasjonale forfattere (eksempelvis Fukuyama: Identity) reiser kritiske spørsmål vedrørende hensiktsmessigheten ved at tradisjonelle identitetsmarkører blir erstattet av etnisitet, kultur og ikke minst kjønnsidentitet/seksuell legning knyttet til kroppslige karakteristika. Faren er at samfunnet fragmenteres i stadig mindre grupper med innbyrdes solidaritet, men med begrenset forståelse for andre grupperinger (ekkokammer).
Det begynte med H, så fulgte L, deretter B, T, I, Q, P +++. Kjernemarkører basert på subjektiv kroppslig identitetsfølelse og selvkonstruksjon selges ut for å være progressivt, men fremmer dette til syvende og sist en utvikling som fører oss tilbake til et stammelignende samfunn? Her har en våken kristen dagspresse et betydelig ansvar og en enestående sjanse til å bidra til større dybde og analytisk kraft i et samfunn som i økende grad fragmenteres.