Verdidebatt

Demokrati for alle kirkemedlemmene

Å be om tillit til enkeltpersoner kan kanskje fungere i en liten organisasjon, men ikke i kirken.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Harald Hegstad (VL 20.08) presenterer de ulike listene ved kirkevalget som uttrykk for to visjoner om hvordan det kirkelige demokratiet skal videreutvikles. De kom til uttrykk på Kirkemøtet i 2018 da man drøftet valgordning. Noen mente at kirken er best tjent med klare alternativer, organisert i «kirkepolitiske grupperinger». Det er Åpen folkekirke. Den andre siden var de som ikke så «organiserte partidannelser i kirken som tjenlig, men som fortsatt ønsket en ordning der enkeltpersoner ble valgt på basis av tillit og kompetanse.» Det er nominasjonskomiteenes liste.

Demos

Jeg støtter Hegstad i engasjementet for hvordan det kirkelige demokrati skal videreutvikles. Men bak de ulike synene på demokrati ligger to ulike syn på hvem det folket (gresk: demos) er som utgjør kirken. En ordning der «enkeltpersoner ble valgt på basis av tillit og kompetanse,» er typisk for frivillige organisasjoner. De har gjerne engasjerte og aktive medlemmer. Kandidatene som er på valg er oftest godt kjent i organisasjonen, som kompetente personer og som har tillit. Det betyr at aktive medlemmer som har fulgt med i organisasjonsarbeidet kan ha et godt grunnlag for å velge kandidater fra én liste.

Men er dette en modell som egner seg for Den norske folkekirken? I Oslo, der Hegstad står på førsteplass på nominasjonskomiteens liste, har den 450.000 medlemmer. Tidligere valgundersøkelser har vist at mange velgere har klaget over at de mangler kjennskap til kandidatene. På listen for dette valget er kandidatene bedt om å presentere seg selv, med cirka 100 ord. Alle virker kompetente og tillitvekkende. Men er det nok informasjon til å stemme på dem? Er tillit til enkeltpersoner en måte å videreutvikle det kirkelige demokratiet på?

Symbolbetydning

Særlig i Oslo er dette et avgjørende spørsmål. I 2011 var det 7,4 prosent oppslutning om valget til bispedømmeråd. I 2015 ble det mer enn fordoblet, til 15,7 prosent. Det var selvfølgelig spørsmålet om vigsel for likekjønnede som var årsaken. Her var en sak alle forsto betydningen av. Og det var ikke bare selve spørsmålet om vigsel. Alle forsto at den hadde symbolbetydning: skulle kirken være åpen for alle sine medlemmer? Det betydde at en mengde kirkemedlemmer som ikke hadde stemt før, mange av dem unge, ble engasjert.

Dette var et tydelig eksempel på hvordan utviklingen av kirkelig demokrati kan skje. Hvis en ønsker at kirkevalget skal angå flest mulig av de døpte medlemmene, må en henvende seg til dem med informasjon om kirken og hva valget gjelder. Da er 100 ord fra enkeltpersoner ikke tilstrekkelig. Åpen folkekirke har et detaljert valgprogram, som forklarer hva de mener er viktige oppgaver for kirken i den neste 4-årsperioden. Temaene er samlet under en rekke overskrifter: «Kirken som folkekirke, Kirken midt i livet, Kirken som møteplass, Kirken som kulturbærer, Kirkens stemme i samfunnet, Kirken som arbeidsplass.» Mye av dette er det sikkert stor grad av enighet om utover Åpen Folkekirke. Men det er et program som henvender seg også til dem som ikke på forhånd har mye kunnskap om kirken. Og det tar opp utfordringene ved å være en åpen folkekirke i det flerkulturelle og mangfoldige Oslo.

Konkrete arbeidsplaner

Å be om tillit til enkeltpersoner kan kanskje fungere i en liten organisasjon og for en indre kjerne. Men for å utvikle det kirkelige demokratiet med hensyn til alle døpte medlemmer i kirken trenges det tydelige visjoner og konkrete arbeidsplaner.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt