Se for deg et miljømessig eller sosialt ødeleggende bedriftsprosjekt - for eksempel utbygging av en vindmøllepark, eller et gruveprosjekt som kan forurense den lokale vannforsynningen. Se for deg et privat veibyggingsprosjekt som vil fortrenge hundrevis av beboere i nabolaget ditt, og som planlegger avskoging og utbygging i tur og naturområder i lokalesamfunnet ditt. Du og ditt lokalsamfunn, og til og med kanskje lokalpolitikere er imot disse prosjektene. Dere bringer saken inn for retten. Domstolene dømmer i deres favør, og prosjektet blir stoppet. Men da saksøker investeringsselskapet bak prosjektet den norske staten for tapt fortjeneste, krever millioner eller til og med milliarder kroner i kompensasjon, de krever erstatting også for fremtidig fortjeneste.
Du trenger egentlig ikke å forestille deg all dette. Det er en virkelighet som håndheves av en ordning kalt investor-stat-tvisteløsning, ISDS.
ISDS gir utenlandske selskaper rettigheter nasjonale selskaper ikke har – å saksøke staten i et internasjonalt tribunal av advokater. Deres avgjørelse er hovedsakelig basert på innholdet i handelsavtalen og internasjonal sedvanerett, ikke nasjonale lover. Disse rettssakene omgår innenriks domstoler, og tillater multinasjonale investorer å kreve erstatning selv om regjeringsvedtak eller domstolsavgjørelser kan ha et mål om å beskytte mennesker eller miljø. Jeg kan for eksempel nevne rettsaken mot Colombia. Etter at Colombias domstol forbød gruvevirksomhet i et følsomt økosystem som gir drikkevann til millioner av colombianere, saksøkte det kanadiske gruveselskapet Eco Oro landet for skader på 764 millioner dollar.[1]
Antall saker som føres i ISDS tribunaler har økt dramatisk de siste årene. I perioden 2015-2018 har vi hatt nesten 1000 ISDS-saker der regjeringer har blitt saksøkt for mer enn 623 milliarder dollar. Dette tallet tilsvarer 90 prosent av alle utenlandske direkte investeringer i alle utviklingsland i 2018. Norge har ISDS i alle bilaterale investeringsavtaler (utenom avtalen med Madagaskar), og i EFTA avtalen med Singapore [2].
I 2016 protesterte befolkningen i hele Europa, også i Norge, mot handelsavtalene TTIP og TISA for å stoppe overgrep fra multinasjonale investorer. I år, mens vi forbereder oss til lokalvalget her hjemme, og på tross for store motstander mot "bedriftsdomstolene" verden over, arbeider EU intens for en verdensdomstol (MIC). Forhandlingene pågår i FNs kommisjon for internasjonal handel (UNCITRAL). I følge EFILA, den europeiske føderasjonen for investering og voldgift med base i Brussel, beror legitimiteten til forhandlingene på at "interessen til de interessante"- altså at interessen til investorer og deres juridiske rådgivere blir ivaretatt[3].
Peter Th Ørebech, professor i rettsvitenskap ved UiT skriver i sin høringsuttalelse (2015) "Ved vurdering av slike avtaler er det virkningen som teller. Jeg vil her kun beskjeftige meg med ett forhold som gjelder forskjellsbehandling av norske og utenlandske bedrifter, i disfavør av de første. Regjeringens ønske om å styrke norske bedrifters rettsvern for egne investeringer i utlandet gjennom «Investor-stat-tvisteløsningsavtaler» har en boomerang-effekt som regjeringen neppe kan ha overveiet. Samtidig som slike avtaler bedrer norske selskapers sikkerhet for fravær av tap ved investeringer ute, vil utenlandske selskapers investeringer i Norge være sikret mot å måtte følge ordinær praksis med stevning og rettsforhandlinger for norske domstoler. Mens tap av fremtidig inntjening som følge av nye norske offentligrettslige reguleringer normalt ikke nyter rettsvern i Norge, vil lovendringer som fører til redusert inntjening eller tap for utenlandsk investor være erstatningsbetingende. Ved slike investor-stat-avtaler er det derfor snakk om å innføre et nytt rettsvern for utenlandske selskap som ikke vil komme norske bedrifter til gode. I en slik situasjon vil de utenlandske selskapene utkonkurrere de norske «på hjemmebane»."
Den norske regjeringen fører ikke en selvstendig og proaktiv nasjonal politikk i denne saken. Offentlige dokumenter publisert på UNCITRAL (FN) sine nettsider antyder at norske interesser blir omsider representert av EU[4]. Man kan lure på om det er dette regjeringen og pro EU-partiene kaller for en aktiv EU-politikk i en sak der regjeringer fra ulike land konkurrerer hardt for å fremme egne interesser. Kina eksempelvis, har utredet eget forslag om hvordan en slik verdensdomstol bør se ut[5].
[1] https://corporateeurope.org/en/2019/06/red-carpet-courts-10-stories-how-rich-and-powerful-hijacked-justice?fbclid=IwAR3W7qX3aQ7cbKg1z_dv9esuxozJgLG411dREXQy9NHBrHQEBrX-7Lix3rU
[2] https://www.handelskampanjen.no/files/documents/ISDS_notat.pdf
[3] https://efilablog.org/2019/07/26/ensuring-equitable-access-to-all-stakeholders-critical-suggestions-for-the-mic-efila-submission-to-the-uncitral-wg-no-3-on-isds-reforms/
[4] https://uncitral.un.org/en/working_groups/3/investor-state
[5] https://www.ejiltalk.org/uncitral-and-isds-reform-chinas-proposal/