Pål Georg Nyhagen

191

Oppmerksomt nærvær som aktiv livshjelp

Å vise oppmerksomt nærvær forutsetter mot og vilje; det har en pris. Men ikke større enn gevinsten ved det å vinne et liv.

Publisert: 22. aug 2019

Antall døde i trafikken er alt for stort. Antall druknede er også alt for stort: Enkelte medier presenterer i dag reportasjer om disse tallene som selvsagt er alt for høye. Men NB: Gjennom året dør det over 380 flere ved selvmord enn antall trafikkdrepte og druknede til sammen (!). Men her er det relativt sett  bemerkelsesverdig stille i medene. Til tross for at selvmord altså er en del av vårt liv i større grad enn trafikkdrepte og druknede; det berører m.a.o. ikke bare psykisk syke eller «unntaksvise omstendigheter».  

Selvmordet er en ytterst ensom avslutning på livet, det finnes ingen andre til stede. Som kjent er veien inn i døden en enveisreise: Ingen kommer tilbake for å fortelle hvorfor de handlet som de gjorde; vi trenger følgelig nærvær og samtaler før (!) det skjer. Selvmord kan faktisk forebygges; derfor er det en etisk forpliktelse å belyse og drøfte temaet. Det er vesentlig at vi setter ord på det som foregår og snakker om livets labyrinter, uvakre dager og selvmordstanker kontrastert til den evige fokuseringen på fremgang, velvære og vellykkethet. Fordi om man hever samtalen opp i det allmenne så kan man også forebygge selvmord. Ikke minst vil en bevisstgjøring medføre at etterlatte finner det mindre vanskelig å snakke om det som har skjedd; om sorgen, skyldfølelser og savnet. 

Men temaet blir ikke sjeldent opplevd som et tabu og manglende oppmerksomhet får flere til fortsatt å tie fordi man regner med at helsevesenet «sikkert tar seg av dette» og vender seg så bort. Igjen. «Det gjelder jo ikke meg». Men det gjør jo det: Det handler m.a.o. for oss alle om mot og tilstedeværelse i fellesskapet. 

Man trenger ikke være profesjonell helsearbeider eller psykolog for å invitere til samtale her. Vi kan alle vise nærvær og stille spørsmål til den som har det vanskelig og isolerer seg. Dette siste blir av andre tolket som at vedkommende egentlig vil være i fred; og dette kan også være betinget sant: Det man vil være i fred fra er distansering, moralisering, lettvintheter, fordommer og uvitenhet. Nettopp det som er frukter av den ennå pågående og livsfjerne tabuiseringen: Vi deltar m.a.o. alle i en ond selvbekreftende sirkel som både rammer de lidende og oss selv. De symptomene som preger samfunnets forhold til selvmord bidrar altså i verste fall til den skrekkelige veien bort fra livet og de høye selvmordstallene. 

Det aller verste og farligste i den deprimertes situasjon er den gnagende og aldri hvilende følelsen av håpløshet: At det aldri, aldri, kan bli bedre, at intet nytter og at ingen egentlig bryr seg nevneverdig. Den deprimerte kan også føle at hun og han ikke lenger fortjener kontakt med andre eller det å leve; at man misbrukte mulighetene som livet en gang ga, noe som fører til ytterligere tunge og sementerende skyldfølelser. Den deprímerte sammenligner seg og sin situasjon med alle de andre «utenfor» som tilsynelatende makter livet greit nok. Nettopp denne selvoppfyllende negative spiralen er innebygd og virkende destruktive ledd i den sterkt deprimertes lidelse. Men dette er også en klassisk radikal feiltolkning hos den lidende, uansett hvor overbevisende og selvinnlysende evidente slike tanker virker der og da for vedkommende. Jeg vét. Jeg har erfaring.

Den som strir med selvmordstanker evner ikke nødvendigvis å ha det rette overblikk og reflektere tilstrekkelig over egen situasjon. Smertene er så sterke at både blikk og tenkning bindes, hemmes og styres i en selvbekreftende negativ retning. Man preges av kronisk underskudd og dermed også som oftest av tunnelsyn; og resonnerer så verken logisk eller fornuftig. Det eneste som er logisk og klart for vedkommende er det destruktive livsparadigmet produsert av depresjonens knugende krefter.

Og den nærværende og empatiske betraktningen av dette fengselet har ennå ingen annen tatt steg for å bidra med. Den som lider forstår sannsynligvis heller ikke konsekvensene av denne skrekkelige handlingen som selvmordet er: Hva vil dette gjøre med de som sitter tilbake? Ektefelle, kjæreste, familie, eventuelle venner og kolleger? Uten at dette poenget selvsagt skal benyttes som moraliserende appeller. Den lidende tror nemlig at de andre skal «få slippe» å ha vedkommende til stede. 

Man kan noen ganger registrere at selvmordstanker presenteres som en type prøveballonger for å se om det faktisk finnes noen som gidder å bry seg seriøst «der ute». Hvis man fra et utenfraperspektiv reagerer med å bagatellisere livskampen, vise bedrevitenhet von-oben  eller ignorere selvmordstruslene, så bekrefter man tragisk nok den lidende i det at alle er likegyldige. Og dét kan ofte nettopp bli dråpen som får begeret til at flyte over.  Men det er viktig å både vite at om man nærer selvmordstanker, så finnes det hjelp. Og det å ha slike tanker er ikke et tegn på at man er syk. Det er snarere signaler om at man befinner seg i omstendigheter som man nå ikke takler godt nok. Men her befinner det seg langt flere enn det man så langt har ant. Ref. også selvmordstallene. Disse tallene er for øvrig ikke presise, de kan være langt høyere: Det finnes en rekke dødsfall som faktisk var intenderte selvmord: Trafikkdrepte og andre «ulykker», men som ikke nødvendigvis ikke er tydelige sådanne qua selvmord.

Det viser seg faktisk gjennomgående at samtale og omsorg fra et annet menneske er en av de mest effektive metodene til å forebygge selvmordsforsøk. Det er dessverre en utbredt myte at samtaler om selvmordstanker kan utløse selvmordsforsøk. Muligens er tanker om dette siste også et litt for hendig grep for nettopp å unngå å bevege seg inn i temaet? Man må nemlig både våge å stille spørsmålene... og å høre svarene. Hvilket forutsetter at man også har en viss ro og fred i nærværet. Videre vil det å presentere trøst og «gode råd» som oftest prelle glatt av.

Det handler også her, spesielt her, om å våge elske sin neste som seg selv: Være klar for å hjelpe den lidende som forsvinner bak gardinene, og ikke minst eventuelt bidra til at alkohol og rusbruk reduseres. Det er helt sentralt at man ikke nøyer seg med en engangssamtale og viser vilje til å være til stede også når det har en pris.

Gud er vår alles Fader. Uansett tro og livssyn. Gud elsker sin skapning og sitt menneske. Det vi alle har felles sitter m.a.o. dypest i hjertene våre. Det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i hodene våre. Dét kan derimot utvikles, endres. Erkjenner vi at Gud er vår alles Fader, så er vi alle søstre og brødre. Det stiller oss i et langt mer radikalt ansvar for våre medmennesker enn det intellektuelle og antiseptiske begreper og politiske nyttigheter gjør. Man kan faktisk bidra til å redde liv: Her er det som er større enn både lykke og tempel.

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
26 dager siden / 5286 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2403 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
24 dager siden / 1811 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1794 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
26 dager siden / 1759 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1756 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1696 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
27 dager siden / 1477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere