'Religiøs berøringsangst» er blitt en del av KrFs valgkampretorikk i år. Tros- og livssynsminister Ropstad og hans kamphaner har benyttet begrepet flittig i det siste. Kutt på budsjettposter i hovedstaden er et utslag av berøringsangst for den kristne religionen, ifølge førstekandidat for KrF til Oslo bystyre, Espen Andreas Hasle (Vårt Land 19.8).
Lavt presisjonsnivå
Begrepet religiøs berøringsangst har omtrent samme presisjonsnivå som da vi hørte fra de samme kretser før forrige valg at K-en (kristendommen) måtte inn i skolen igjen. Som om den noen gang har vårt ute derfra.
Det er åpenbart behov for å minne KrF på at det ruller milliarder inn på tros- og livssynsmangfoldets konti årlig. Norge har altså valgt en aktiv støtte til tros- og livssynsfeltet.
Hvor mange andre land er det som har utnevnt et trossamfunn til å være en Folkekirke for hele landet og sørger for at dette trossamfunnet finnes i alle byer og bygder med et visst antall prester? At dette skulle tyde på en religiøs berøringsangst hos våre politikere er vel så langt unna virkeligheten som det går an å komme.
Lovpålagt tilknytning
I tillegg, i landet der nå et flertall betrakter seg som ikke-troende, finnes det nærmest bare prester i fengsler, sykehus, på universiteter og høyskoler – og med et par unntak, også i forsvaret. Bortsett fra i en håndfull kommuner, er det kirken som forvalter det vi alle må igjennom, gravferder. På statskanalen NRK er det kun kristne som kan glede seg over andakter minst fire ganger i uka i radioen og ofte overføringer av gudstjenester på TV. Kongehuset troner over oss alle med en lovpålagt tilknytning til Den norske kirke. Våre barn sendes på gudstjenester minst 10 ganger i løpet av grunnskolen i skoletida, til det samme kristne trossamfunnet. På skolen blir de i tillegg velsignet med påbudet om at 50 prosent av undervisningen skal dreie seg om den kristne religionen – i et fag som skal dekke alle verdensreligioner, etikk og filosofi. Angst for å berøre tro?
Norges aktive støtte til tros- og livssynsmangfoldet betyr at tros- og livssynsamfunnene må innstille seg på å sørge for at medlemmene har ritualer, seremonier og annen omsorg som de måtte etterspørre. De sekulære, offentlige fellesinstitusjonene har ansvaret for helheten og en velferdsstat som skal omfavne oss alle – på tvers av livssynsforskjeller. De bør være varsomme med å overlate alle velgjerninger til religiøse eller humanistiske livssynssamfunn. Slike samfunn er ikke for alle, og noen vil føle det upassende om tilbud fra religiøse eller ateistiske velgjørere blir de eneste en kan velge. Dette er en av grunnene til at vi deler begrepene og skiller mellom et livssynsåpent samfunn og en livssynsnøytral stat. Ingen av dem betyr at noe skal være verdinøytralt. Det er viktig å understreke, ikke minst overfor KrF-ere som før valg ikke ser ut til å ønske og forstå forskjellen her.
Rause bevilgninger
I det livssynsåpne samfunnet må gjerne trossamfunn bruke sine midler som de ønsker til å sørge for sine medmennesker. Men de kan neppe forvente at staten eller kommunene skal finansiere alle velmente aktiviteter trossamfunn gjerne vil utføre – tatt i betraktning de rause, årlige bevilgningene som vi som er medlemmer der, mottar. Vi er enige i at frivillige virksomheter kan utfylle de offentlige tjenestene. Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen gjør mye godt for utsatte mennesker uten å ha en påtrengende misjoneringsagenda. For de som synes det er viktig å ha en tro eller ikke-tro som en dimensjon i sosialt arbeid, må vi nok innstille oss på at det offentlige ikke kan prioritere slikt i all framtid. I slike virksomheter bør vi nok selv ta ansvaret.