Kitt Austgard

2

Få barna og mødrene hjem – nå!

Hvorfor skjer det ingen ting?

Publisert: 21. aug 2019

PST tror det sitter omkring 40 barn og 10 kvinner med norsk statsborgerskap i interneringsleirer i tidligere IS-områder, Irak og Syria. De forferdelige forholdene disse lever under slår ubønnhørlig i mot oss fra TV-skjermen. Nærbilder av syke barn, underernærte barn, skitne barn, barn som fryser og uten klær og sko har vært smertefullt å bivåne. Ingen i Norge kan med hånda på hjerte si at de ikke vet om tilstanden i disse leirene. Barna lider – og vi lar det, kan det synes som, stilltiende skje.

Her hjemme går diskusjonen og meningene er delte. Jagland, generalsekretær i Europarådet, mener at Norske IS-krigere i Syria og Irak har krav på å få en rettergang i Norge, en rett nedfelt både i Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Frps innvandringspolitiske talsmann Helgheim peker på at det sitter en rekke nordmenn fengslet i ulike land rundt om i verden, dømt for forbrytelser begått i det landet de soner. Så hvorfor prioritere akkurat disse?

Tybring-Gjedde sa nylig i et TV-intervju at vi kunne hente hjem barna, men ikke mødrene. Disse barna, sterkt traumatisert, skulle altså frarøves den eneste tryggheten de har i sin elendighet? Statsminister Solberg er vinglete, vil prioritere barna, ikke mødrene som utgjør en sikkerhetsrisiko for det norske samfunnet. Dog er det mange politikere som vil hente hjem både mødrene og barna. Mens diskusjonen går lider barna. Hovedinntrykket er at det mangler en grunnleggende villighet til å få barna og deres mødre hjem.

Fortellingen om den barmhjertige samaritan (Luk 10, 25-37) minner oss om at det er mulig ikke bare å se, men også reagere på ulik måte. Samaritanen kunne utmerket godt spasert forbi stakkaren som lå i grøfta, og med god grunn, noe mange kloke folk hadde gjort før ham. Faren for å bli smittet var absolutt til stede, og den halvdøde mannen var jo tross alt en fremmed.

Den norske filosofen Kari Martinsen skriver i sin bok Øyet og Kallet (2000) at samaritanen så den døende og syntes så inderlig synd på han. Samaritanen registrerte ikke først, skriver hun, han så med hele kroppen som ble berørt. Det er en deltagende oppmerksomhet, som får den andre til å tre fram som betydningsfull. Martinsen kaller det å se med hjertets øye, som er barmhjertighetens og kjærlighetens øyne.

Er ikke de uskyldige barna betydningsfulle i våre øyne? Skal det faktum at mange trenger hjelp i vår tid, forhindre oss fra å la oss berøre av den eller de som umiddelbart vekker vår trang til å hjelpe? Eller har vår angst for terror vokst å blitt så overveldende stor at den har gjort oss ufølsomme? Jeg tror ikke det.

Majoriteten av alle leserinnlegg gir uttrykk for at de vil ha barna og mødrene hjem, det samme vil de humanitære organisasjonene og mange politikere med. Så hvorfor skjer det ingen ting? Få barna og mødrene hjem – nå!

Kitt Austgard, Oslo

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
26 dager siden / 5286 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2403 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
24 dager siden / 1811 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1794 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
26 dager siden / 1759 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1756 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1696 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
27 dager siden / 1477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere