Feil om Åpen folkekirke og hva valget står om

For det første: Åpen folkekirke har på ingen måte lagt opp til å bli eneste liste ved valg, men har jobbet og diskutert åpent i mange år for å finne en god og demokratisk valgordning for kirken. Vi har hele tiden lyttet og vært åpne for å forbedre forslagene våre. Det er sant at vi i utgangspunktet gikk for et reint listevalg, slik at kandidatene måtte finne ett eller annet å stå samlet om. Bakgrunnen er at vi er opptatt av at velgerne skal kunne forstå alternativene og enkelt velge dem de ønsker skal representere seg. Men vi så at en slik valgordning kunne bli for sårbar. Derfor gikk vi forut for Kirkemøtet inn for at hvis det bare stiller en enkelt liste i et bispedømme, SKULLE bispedømmerådet drøfte situasjonen, og KUNNE ta steg for å få stablet på beina en alternativ liste. I løpet av møtet gikk vi med på at man ikke bare kunne, men SKULLE ta steg for å få fram en alternativ liste.

Ja, vi er uenige om hva som gir gode alternativer for velgerne. Vi i Åpen folkekirke mener at mer eller mindre tydelige alternativer er et gode for demokratiet. Men i motsetning til det Hegstad prøver å skape inntrykk av, har vi hele tiden vært villige til å ivareta kirkedemokratiet og sikre at velgerne har flere alternativer å stemme på. 

For det andre, og dette har jeg sagt tidligere: Når vi ikke lenger er en statskirke som har kirkelig statsråd og Stortinget som garantister for folkelig og demokratisk forankring, må vi styrke demokratiet. Flere må stille til valg og flere må være med å velge hvem som skal lede kirken. Den norske kirke har 3,7 millioner medlemmer. Da må vi legge til rette med en valgordning som folk forstår og kan forholde seg til. For at et valg skal vi mening, trenger en valgmuligheter. I dette valget er det Åpen folkekirke og Bønnelista som bidrar til at folk har alternativer. Vi i Åpen folkekirke går alle til valg på et felles valgprogram. Om en leser presentasjonene av nominasjonskomiteenes kandidater, er det nesten umulig å forstå hva som skiller dem og hvor i kirkelandskapet de plasserer seg. Det gjør at velgerne kan finne på å stemme på folk de faktisk er grunnleggende uenig med.

For det tredje: Harald Hegstad forsøker å skape et inntrykk at "vigselssaken" ikke står på dagsorden i dette valget, og at vi dermed bløffer. Men det gjør vi ikke. Det er kun to! år siden Den norske kirke begynte å vie to av samme kjønn. Det er kun fire! år siden det sist var et konservativt flertall i kirkemøtet. Vi som har LHBT-identitet er vant til å bli tråkket på og stengt ute. Når representanter for Bønnelista tar til orde for reversering av vigselsliturgien, er det det klart at vigsel for alle og inkludering av LHBT er en sak både vi som kandidater og velgerne må forholde seg. Jeg er glad for at Hegstad er blitt en god samarbeidspartner i kirkepolitikken, både nasjonalt og i Oslo bispedømme, men han kan ikke lukke øynene for at andre ønsker og kjemper for noe annet enn det han selv gjør. 

Til slutt: Hegstad skaper inntrykk av at stemmer du på nominasjonskomiteenes lister er du opptatt ro og konsensus, mens stemmer du på Åpen folkekirke er du opptatt av uenighet og å skape splid. Det stemmer ikke. Kandidatene på nominasjonskomiteens liste har ingen ting til felles, og kan dermed være grunnleggende uenig i mange ting. Det er mange dyktige kandidater på disse listene, som helt sikkert vil bidra med viktig kompetanse i kirkestyret. Men stemmer du på noen av dem, kan du bidra til å gi mandat til kandidater du er grunnleggende uenig med. Det er et demokratisk problem det ikke går an å snakke seg rundt.

Gard Sandaker-Nielsen, leder av Åpen folkekirke og kandidat til bispedømmerådsvalget i Oslo