Repatriering av IS-krigere og deres barn

Realistisk eller pessimistisk menneskesyn 

Et spørsmål som er av vesentlig verdi midt oppi debatten om repatriering av fremmedkrigere og deres barn, dreier seg om hva slags type menneskesyn vi legger grunn for våre politiske og etiske valg: et realistisk menneskesyn, som innebærer at mennesker – under gitte psykologiske og sosiale omstendigheter – har potensiale til å utvikle livshemmende voldsmentalitet som bryter eller svekker hemningene som ligger i menneskets empati, men også muligheter, under gitte omstendigheter, til livsfremmende, psykologisk modning? Eller, på den annen side, et pessimistisk menneskesyn, som introduserer deterministiske elementer? Skal vi gi avkall på gradualistisk meliorisme, altså at mennesker kan reformere seg og rehabiliteres graduelt gjennom oppbyggende samspill mellom individ, helseinstanser og det sivile samfunn? Skal vi akseptere at mennesker følger en deterministisk utvikling, uten reelle valgmuligheter som i avgjørende instans er ens egne?

Traumatiserte barn som ressurser 

Hva barn med traumeerfaringer i krigsrammede områdene angår, bør offentlige etater som barnevernet og psykisk helsevern raskt kobles inn for på den måten å hjelpe uskyldige barn gjennom blant annet å sette i gang gode behandlingsmetoder – i aktivt dialog med barnas øvrige familie – som kan bidra til å skape trygge rammer rundt sårbare barn, slik at de i mer eller mindre utstrekning kan sikres et viss nivå av oppvekstsvilkår for således å kunne leve psykologisk funksjonelle liv. Samfunnet har et normativt ansvar å legge innsats og ressurser i å skape sosiale og psykologiske forhold som fører til at barn og unge føler seg sett og verdsatt og myndigheter, og ikke minst av det sivile samfunn i det hele. For når våre barn føler seg fremmedgjort og således faller utenfor storsamfunnet, kan nettopp nestekjærlighet, empatisk identifikasjon og engasjement i lokalmiljøer og storsamfunnet for øvrig være en mektig stimulans for det som binder de nærmere i et sunt og åpent fellesskap; et forskjellighetens fellesskap hvor det er mulig å bære restene av traumer med seg, uten skam og stigma.

Botanisk analogi 

Det er fristende å bruke en botanisk analogi. I botanikken snakkes det om traumetropisme, en prosess hvor en skadet plante makter å overleve, og fra skadepunktet graduelt genererer friske skudd, som utvikler seg i nye retninger. Analogt med dette kan mennesker med traumatiske opplevelser – med solid psykologisk behandling og et støttende fellesskap – gradvis transformere sine smertefulle opplevelser til noe vitaliserende og positive ressurser. Sagt med andre ord, traumer oppstår ikke i et vakuum, og det handler i stor utstrekning om hvordan vi som et samfunn evner å romme, ivareta eller avgifte den psykologiske smerten.

Nettopp på dette punkt ligger prøvesteinene for vår felles humanistiske kulturarv og et sivilisert og medmenneskelig samfunnsliv. Denne humane linjen er den norske rettsstaten – og det sivile samfunn tuftet på allmenn solidaritet og menneskeverd – verdig.

Først publisert i Dagsavisens papirutgave. 20.08.19