FRIMODIG KIRKE ANBEFALER KANDIDATER I DET SKJULTE

Åpen folkekirke har tidligere problematisert Frimodig kirkes rolle: velgerne har ikke visst om Frimodig kirke ville anbefale kandidater eller ikke. Fordi valgordningen er slik den er, vet vi fra tidligere valg at en anbefalingsaksjon vil ha stor effekt på hvem som blir valgt inn fra nominasjonskomiteens liste. (Og da hjelper det ikke om listen skal være bredt sammensatt, så lenge det er de som er anbefalt av Frimodig kirke som har desidert størst sjanse til å bli valgt inn.)

Mange har vært spente på hva Frimodig kirke kommer til å gjøre. Nå vet vi det. Mandag 19. august ble det klart at organisasjonen faktisk kommer til å anbefale kandidater på nominasjonskomiteenes liste. Dette ble gjort på en lukket Facebookgruppe med drøyt 1000 medlemmer. Disse oppfordres til å spre anbefalingene. Men dette skjer altså ikke i det åpne rom. Dette synes jeg er oppsiktsvekkende og bekymringsfullt på demokratiets vegne. Derfor er det ganske oppsiktsvekkende at Granerud skriver i Vårt Land 15. august: «Det er svært misvisende å snakke om at nominasjonslisten kuppes. «Kuppet» består ikke i noe annet enn velgernes frihet til å endre på nominasjonskomiteens liste.» Alle velgerne har frihet til å gjøre endringer, å kumulere inntil tre kandidater. Dette gjelder ALLE tre listene. Men med Frimodig kirkes skjulte anbefalingsaksjon er det all grunn til å anta at på nominasjonskomiteens liste, vil det i hovedsak være kandidatene som er anbefalt av Frimodig kirke som vil ha mulighet til å bli valgt.

Svein Granerud går offensivt ut når han han i Vårt Land 15. august advarer mot at en organisasjon som Den norske kirke skal operere «med politiske partier internt i organisasjonen. Det vanlige i organisasjonssammenheng er at demokratiske prosesser skjer gjennom organisasjonens egne interne organer.» Det som er avgjørende med Bønnslista og Åpen folkekirke er at de gjør det lettere for Den norske kirkes medlemmer å ha innflytelse på hvordan kirken styres. Kirkevalget kan sammenlignes med en organisasjons medlemsmøte, der medlemmene får mulighet til å si sin mening.

Det som svekker muligheten til innflytelse, både for medlemmer og for lokalmenigheten, er om kirkepolitiske prosesser skjer i skjul for innsyn. Det som ble nytt med Åpen folkekirke, er at strukturene og prosessene ble synlige. Åpen folkekirkes årsmøter er åpne. Pressen er til stede. Jeg mener at Åpen folkekirke har bidratt til større åpenhet, ikke mindre.

Til slutt: Granerud advarer mot «svenske tilstander». Jeg kan berolige ham. Jeg vet ikke om noen som ønsker slike tilstander, der politiske partier stiller lister ved kirkevalget. Både Bønnelista og Åpen folkekirke er KIRKELIGE organisasjoner, med tillitsvalgte som jevnt over er godt forankret i sin lokale menighet. Åpen folkekirke medfører større åpenhet om prosessene og maktstrukturene i et allerede politisert kirkelandskap. Det kan faktisk virke som om denne kirkelige valgkampen er i ferd med å dreie seg om nettopp det: skal prosessene være åpne eller skjulte. Frimodig kirke har med sine anbefalingsaksjoner i det lukkede rom bidratt til det siste.

Av Gard Sandaker-Nilsen, kandidat for Åpen folkekirke i Oslo og leder i Åpen folkekirke