Atle Sommerfeldt

29

Et nødvendig oppgjør

Alv Magnus plasserer seg selv i en ren og fin hveteåker, og ser ugresset alle andre steder.

Publisert: 16. aug 2019

I oppslag i Dagen og Vårt Land forsøkes det å skape et inntrykk av at jeg har ­advart mot å benytte Alv ­Magnus som predikant i Den norske ­kirke i Borg fordi han løftet frem ­muligheten for å bli avvist i Guds dom og gå fortapt. Dette er ikke riktig.

Opp til Gud

Ingen av oss fortjener frelsen. Det er opp til Gud å gi oss plass i sitt himmelske rike. For å sitere fra min egen visitas­preken i Løken kirke i fjor, der jeg løftet frem et aktuelt eksempel på at vi er bundet i synd, urett og ondskap og ikke har rett på Guds nåde: «Det er liten plass i Guds fang for de av oss som er ansvarlig for økosystemets – Guds ­skaperverks – kollaps, og lidelsen påført millioner av ­mennesker slik at jeg skal kunne beholde og utvikle min og vår velstand. Uretten jeg er ansvarlig for bærer jeg med meg».

Uten muligheten for at Gud kan avvise meg i dommen, blir Guds nåde en rettighet og ikke en gave. Da forsvinner både lovens rette bruk og evangeliets kjerne. Hva Gud vil gjøre i dommen er Guds ansvar alene, og noe verken jeg eller andre har innsikt i. Og godt er det. Jeg må holde meg til at Jesus har dødd og oppstått for å kunne gi meg og hele menneskeheten og skaperverket mulighet til frelse, forløsning og salighet.

På Guds vegne

Min ­advarsel mot den forkynnelsen som Alv Magnus representerer og som ble utløst av varsling fra lokal­kirken, handler derimot om at predikanten påtar seg rollen som Gud og dømmer de som har konkrete oppfatninger i ­enkeltspørsmål til helvete. ­Dette gjorde ­Magnus i Tomb kirke, på tross av at ­hovedpoenget i Jesu ­liknelse nettopp er at skillet ­mellom ­hveten og ugresset tilhører Guds endelig dom, og ikke er opp til oss. Liknelsen er en del av Jesu oppgjør med religiøse ledere i 
sin samtid som på Guds ­vegne definerte noen mennesker innenfor og andre utenfor.

I den aktuelle prekenen ­dømmer Magnus også mennesker som har transseksuell eller homofil legning til helvete. Det er videre uklart hva som skjer med de besteforeldre og foreldre som har barn og barnebarn som lever i samboerskap og som ikke fordømmer dem, men i praksis aksepterer deres valg selv om de er uenig.

Fortapelsens mulighet

Min åndelige dannelse i de ­avgjørende tenårene fant i all hovedsak sted i Skole­laget, den gang trygt ­forankret i indre­misjonsbevegelsen i Norge. Jeg kan ikke huske at vi noen gang ble utsatt for en ­forkynnelse som sendte ­mennesker med ­konkrete meninger, syns­punkter og ­legninger til ­helvete. Og det ­manglet ikke på ­uenighet med predikantene 
om ­enkeltspørsmål. Når for­tapelsens mulighet ble forkynt, ­inkluderte alltid predikanten 
seg selv og sitt.

I tråd med den helt grunn­leggende lutherske antropologien ble det forkynt at vi alle, også vi som var ledere og etter hvert forkynnere i Laget, sto­ ­under Guds dom og trengte Guds nåde – hver eneste dag. Vi ble oppdratt til å se bjelken i vårt eget øye og ikke fokusere på flisen i vår nestes. For mange av oss ble Bo Giertz' roman Stein­grunnen en viktig veiviser i møte med ulike åndelige strømninger som ikke hold fast ved skillet mellom lov og evangelium og som ofte nedskrev sakramentenes sentrale rolle.

Sendes til helvete

I Magnus sin preken finner jeg dessverre ikke spor av dette. Tvert om er det de som mener og er annerledes enn Magnus som sendes til ­helvete – hvis de ikke omvender seg og mener og blir som ham. I en slik type forkynnelse står ­predikanten trygt plassert i en ren og fin hveteåker, og ser ­ugresset alle andre steder. I en luthersk teologi vet vi at dette ikke er sant. Også Alv Magnus, som ­biskoper og general­sekretærer, er en åker der hvete og ugress vokser og gror samtidig. Det er derfor vi har ­behov for Guds nåde hver eneste dag. Vi er samtidig synder og rettferdig – rettferdiggjort av Guds verk i Jesus Kristus.

Det er derfor med betydelig forbauselse jeg ser at ­lutherske organisasjonsledere går god for forkynnelsen til Magnus. ­Heldigvis har jeg ingen grunn til å tro at dette er representativt for forkynnelsen på bedehusene 
tilknyttet Den norske kirke i 
Borg bispedømme.

Kjent praksis

Det hevdes at det er uvanlig at en biskop advarer mot en bestemt forkynner. Det er nok en praksis som er langt mer kjent fra legmanns­organisasjonene, og som flere av oss har erfart. Jeg vil imidlertid håpe og tro at ­biskoper også tidligere har advart mot p­redikanter som for eksempel 
forkynner gjendåp og ulike ­
former for herlighets­teologi og usunn helbredelsesfor-
kynnelse – i den utstrekning de har ønsket å forkynne i Den ­norske kirke.

Andre mener at jeg ­heller ­burde brukt samtalen og ­dialogens vei. I dette tilfelle har det vært ­kommunikasjon med Alv ­Magnus både lokalt og fra meg, uten at Magnus har vist noen vilje til å anerkjenne overtrampene i denne prekenen. Jeg må da anta at den er ­representativ for hans teologi og forkynnelse. Nettopp hans sentrale posisjon gjør det nødvendig å ta et oppgjør med denne type forkynnelse. Der­imot vil jeg svært gjerne fortsette ­dialogen om forkynnelse og spiritualitet med dagens ­ledelse i Ungdom i Oppdrag, slik vi ­allerede er enige om.

Stort ansvar

De som nå ­prøver å gjøre dette opp­gjøret med ­ubibelsk forkynnelse til en ­kirkepolitisk markerings-
sak ­bærer et stort ­ansvar over-
for de menneskene som denne type ­forkynnelse har støtt og støter ut av kirkens fellesskap. ­Eksemplene på de som har ­mistet troen på ­Jesus etter å ha blitt dømt av ­predikanter til ­helvetes ild for handlinger og holdninger, er ­dessverre altfor mange. I Borg ­bispedømme skal mennesker være trygge på at dette utsettes de ikke for i våre kirker.

Atle Sommerfeldt

Biskop i Borg

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere