Overraskende, biskop Atle

Han kunne starte med dåpsforkynnelsen og vår dåpspraksis. For meg er dette et nøkkelpunkt. Dåpen legger jo et ansvar særlig på foreldre om å oppdra barnet i kristen tro. Og det dreier seg jo ikke først og fremst om moral – på det området står vi sammen med både humanetikere og andre religiøse tradisjoner. Nei, dåpsopplæringen skal jo ha fokus på Kristus som Herre og om å høre Ham til. Det handler om at gudslivet må vernes og næres, ellers dør det. Derfor er det vanskelig når søndagsskolen i en menighet med flere tusen kun har 5 barn eller når dåpsfamilien som kommer med barn nummer to ikke har vist seg i kirken siden førstemann ble døpt. Bør man ikke ta slike triste faktum opp før nestemann blir døpt? Vil ikke det være en omsorg som er i pakt med prestens ordinasjonsløfte om å forvalte sakramentene rett? Her trengs både klokskap og mot – og visdom. Her trengs mer enn solospill av selotiske prester. Her trengs virkelig biskoper som tilsynsmenn og ledere.

Jeg har lenge savnet biskoper som utøver sin tilsynsplikt, og ikke bare på det organisatoriske området eller om tema som er politisk korrekte. Biskoper som er synlige og djerve i talen om sann kristen omsorg, som løfter fram det gode budskap om kjærlighet, fred, håp som noe annet og mer enn det som bare hører denne verden til. Jeg savner biskoper som vil samle sine prester til samtale om hvordan det gamle evangelium skal forkynnes sant og klokt og klart også i vår etterkristne kultur, slik at kirkens forkynnelse blir noe mer enn religiøse kåserier eller småborgerlig moralisme a la humanetisk forbund.

Eiliv A. Larssen, pensjonert prest