Demokrati på bakrommet

Av Kristin Gunleiksrud Raaum, førstekandidat Åpen folkekirkes liste i Oslo bispedømme

Kirkevalgkampen er i full gang. Jeg er svært glad for det store engasjementet og for alle dem som stiller på lister. Den norske kirke er med sine 3,7 millioner medlemmer Norges største medlemsorganisasjon. Da er det viktig at diskusjonen om styring av kirken skjer åpent og i det offentlige rom. Det skal velges hvem som skal lede kirken lokalt: det skal avgjøres hvem som skal sitte i menighetsråd, og dermed også kirkelige fellesråd. Og det skal avgjøres hvem som skal sitte i bispedømmeråd og dermed kirkemøte.

Store veivalg for Den norske kirke skal tas i neste periode. Da betyr det mye hvem som sitter i besluttende posisjoner. Ved valg til bispedømmeråd/kirkemøte er det nå tre alternativer å velge mellom: Bønnelista (i 9 av 11 bispedømmer, Åpen folkekirkes liste (som jeg selv er kandidat for) og Nominasjonskomiteens liste.

Generelt mener jeg det er godt for demokratiet at kirkens over tre millioner medlemmer med stemmerett har lister å velge mellom.

Så har jeg behov for å kommentere noe av debatten: Markus Westermoen, førstekandidat op Nomonasjonskomiteens liste i Agder og Telemark skriver i et innlegg på Verdidebatt 12 august: Jeg mener helt klart at kirken bør styres som en organisasjon der alle, tross politiske eller teologiske preferanser, fokuserer på hva som er best for det kirkelige fellesskapet. Ved dette valget må vi sørge for at kirken ikke blir stadig mer preget av polarisering, og at kirken blir styrt innenfra av de som kjenner den og bryr seg om den. Dette synspunktet vil jeg gjerne bekrefte. Og det er min erfaring av kandidatene på alle tre listene drives av et sterkt engasjement for kirken. Jeg er ikke bekymret: Også etter dette valget vil kirken bli styrt av de som kjenner kirken og bryr seg om den.

Men så skriver Westermoen: Det er en styrke for demokratiet dersom beslutninger reelt tas i bispedømmerådet eller kirkemøtet og ikke i praksis avgjøres på bakrommet i partimøter der svært få deltar. 

Dette er argumenter som ofte reises i debatten: det advares mot polarisering og imot lukkede bakrom. Ofte sies det at Åpen folkekirke og Bønnelista representerer slike lukkede bakrom. Jeg har vært aktiv i kirkepolitikken i mange år. Og er det én ting jeg erfarte fra første stund så var det at uenighet (og polarisering) var en realitet. Og at det fantes mange bakrom.

Ikke minst så vi uenighet og polarisering i spørsmålet om to av samme kjønn skulle kunne gifte seg i Den norske kirke. Jeg opplevde en uenighet som spilte inn i svært mange saker. Vi sto mot hverandre i spørsmålet om vigsel, og dette hadde overslag i posisjonering i mange andre saker. Det var svært krevende. Bispemøtets utredning sammen og deres bidrag for at vi kunne få en samlende løsning, der det ble erkjent at det er to teologisk begrunnede syn i kirken, ble viktig. Og gjennom kirkevalget i 2015, der Åpen folkekirke stilte liste for første gang, viste valgresultatet av kirkens medlemmer ønsket en endring av kirkens praksis.

Jeg har hørt fra mange kanter at Åpen folkekirke skapte splittelse. Jeg mener at dette ikke er riktig: Åpen folkekirke bidro til at et spørsmål som hadde preget kirken i mange år, endelig fikk en løsning. Det var en lettelse, ikke minst for de parene av samme kjønn som nå endelig kunne få gifte seg i kirken: for Guds ansikt og i vitners nærvær. Det var stort. Det er fortsatt stort.

Så til dette med bakrom: jeg er helt enig i at det er uheldig om spørsmål avgjøres på bakrom, i skjul for innsyn. Men bakrom har altså eksistert i kirken i mange år. Det som ble nytt med Åpen folkekirke, er at strukturene og prosessene ble synlige. Åpen folkekirkes årsmøter er åpne. Pressen er til stede. Man kan se hvem som er der og lese om hva de sier. Jeg mener at Åpen folkekirke har bidratt til større åpenhet, ikke mindre. At det eksisteres prosesser i forkant av kirkemøtet er ikke noe nytt, og det er helt legitimt. Åpen folkekirke har et program, vedtatt på årsmøtet, der alle kan lese om hva vi vil. Men beslutninger er ikke løftet ut av Kirkemøtet og inn i Åpen folkekirkes årsmøte. Tvert imot, prosessene er blitt tydeligere. Jeg er redd for skjult makt og skjulte bakrom. Derfor har jeg, blant annet gjennom Åpen folkekirke, bidratt aktivt til synlighet og åpenhet. Det er rett og slett kommet vinduer på bakrommet.