Nå er det jo ikke ulovlig å la være å stemme ved valg, - til forskjell fra en rekke andre land. Det er heller ikke ulovlig fritt å velge trossamfunn, med de konsekvenser det innebærer – til forskjell fra en rekke andre land. Men man kan ikke straffe noen for noe som er lovlig. Og å konfiskere andres midler uten lov og dom, er ikke en legal straffemetode.
For det er dét dette handler om. Dette er ikke offentlige midler som de fritt kan holde tilbake – som en stat som i sin godvilje støtter støtteverdige formål. Det er derfor positivt feil når Ropstad sier at denne ordningen «skal legge til rette for at (tros-)samfunnene skal kunne drive ut fra sin egenart og overbevisning». Naturligvis bidrar tilskuddet til dette. Men ordningens poeng er noe annet: For dette er «ikke gaver eller støtte, men refusjon,» heter det i forarbeidene. Det er altså trossamfunnenes midler, kirkedelen av skatten, som derfor etter loven skal betales tilbake til dem. Dette har jo ganske mange av oss påpekt gang på gang de seneste årene uten at det synes å hjelpe.
Det er dette heller ikke fylkesmennene synes å ha forstått i den pågående konflikten om tilbakeholdt tilskudd på grunn av overskridelse av «søknadsfristen». Egentlig burde det ikke vært nødvendig å søke i det hele tatt, midlene skulle prinsipielt sett uten videre vært utbetalt til deres rettmessige eiere. Men jeg innser den praktiske nødvendigheten av at det rette antallet jevning må innberettes. (Det var dette katolikkene ikke forsto i sin sammenblanding av ekklesiologi og juss.) At det måtte gå galt det når det ble foretatt så grunnleggende endringer i rutinene, var vel ikke annet å vente.
At fylkesmennene tviholder på denne bestemmelsen, vitner derfor om et byråkrati uten bakkekontakt. At de bastant nekter å bidra til en løsning på problemet (slik de gjorde med jordbruksoppgjøret i fjor, som jo nettopp var støtte fra en velvillig stat!), tyder på at heller ikke de har innsett eierforholdet til disse midlene. Da snakker vi om offentlig tyveri.
Leif-Aage Tønnessen