Ivar Bu Larssen

33

Terror, galskap og ideologisk besettelse

Skillet mellom galskap og ideologi er flytende.

Publisert: 12. aug 2019

Hvordan er sammensetningen av galskap (i en psykotisk forstand) og ideologi når en ung mann bevæpner seg med skytevåpen og går inn i en moské, kirke, et kjøpesenter, en nattklubb eller et konsertlokale, og forsøker å drepe flest mulig mennesker?


Flytende

Spørsmålet finner ingen eksakte svar, for det er ikke snakk om et enten-eller, og skillet mellom galskap og ideologi er flytende.

Jeg vil hevde det er mulig å bli besatt av en ideologi, på en måte som er umulig å skille fra galskap, på et individuelt eller kollektivt nivå.

Det tydeligste eksempelet er nazismen under det tredje riket, der et helt folk ble grepet av det som ikke kan kalles for noe annet enn en kollektiv og demonisk form for galskap. Den samme ideologiske besettende galskapen fantes hos rødegardistene under Maos kulturrevolusjon, og den finnes hos radikale islamister som tar på seg bombebelter for å ta med seg flest mulig i martyrdøden.


Ensomme ulver

Den ideologiske galskapen finnes både i sekulær og religiøs form, politisk og apokalyptisk. Resultatet er det samme i form av terror og drap, enten det uføres av «ensomme ulver» eller i fellesskap av ideologisk besatte unge menn.

I det siste har vi sett flere tilfeller av den ideologiske besettelsen som sprer seg i internettfora og på lukkede gutterom, der hatet og fremmedfrykten dyrkes, med islam og immigranter som de store fiendebildene. I disse tilfellene finnes det et mønster av sosial isolasjon, dysfunksjonelle familieforhold, fraværende fedre (eller mødre i enkelte tilfeller), som sammen med den ideologiske besettelsen blir en dødelig blanding.

Det er viktig å kjempe mot den ideologiske besettelsen/galskapen, og hatet som sprer seg på nettet, men jeg tror den viktigste kampen er den som skjer i møte med mennesker som på en eller annen blir faller utenfor og blir fremmedgjorte fra samfunnet de er en del av.


Faller utenfor

En stor del av problemet er fremmedgjorte unge menn som faller utenfor, og det er her det politiske fokuset bør være. Hvordan hindrer en at gutter og unge menn blir samfunnstapere, som faller utenfor når det gjelder skole, utdanning og arbeidsliv, i tillegg til sosiale relasjoner.

Det som er sikkert er at det ikke hjelper å demonisere unge menn gjennom å fortelle dem at de bærer i seg en destruktiv og farlig maskulinitet, det de oftest trenger er gode mannlige forbilder som kan sette nødvendige grenser, og hjelpe dem til å finne en konstruktiv vei i livet.

Kanskje er det umulig å hindre enkelttilfeller av ideologisk besettelse/galskap som kommer til voldelige uttrykk, men jeg tror det er mulig å hindre at det blir et utpreget samfunnsproblem, der unge menn vender sitt grenseløse hat mot alt og alle utover. Jeg tror også at dette hatet ofte har sin grobunn i en selvforakt som blir uutholdelig å bære.


Mekanismene bak

Dødbringende terrorhandlinger kan ikke unnskyldes, og hvis gjerningspersonen overlever så må han stilles til ansvar og straffes, så han aldri mer kan bli en fare for samfunnet. Samtidig må vi forsøke å forstå mekanismene som ligger bak, slik at vi kan forebygge lignende tilfeller.

Tragedien med slike terrorhandlinger er at de ikke «bare» rammer de som er direkte ofre for handlingen. De rammer samfunnet som helhet og fører til ytterligere polarisering og frykt. Det finnes ingen enkle politiske løsninger, men på et individnivå kan vi alle jobbe for et samfunn der vi ikke preges av en grunnleggende mistillit til andre, enten som enkeltmennesker eller som grupper.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere