Arild Hermstad

19

I klimakrisens tid

Bompengekrisen, som truer med å felle Erna Solberg, viser at den store politiske skillelinjen i dag går mellom grønt og grått, ikke rødt og blått.

Publisert: 12. aug 2019

I generasjoner har skille­linjen mellom blå og røde partier formet norsk  politikk. Dette veikartet har avgjort folks stemmegivning og definert  ­hvilke regjeringssamarbeid som har vært mulig. Dette er i ferd med å  endre seg. I fremtiden vil norske regjeringer bli nødt til å velge side i  miljøkampen for å være styringsdyktige.

Den gamle rød-blå aksen  var også utgangspunktet for Erna Solbergs store politiske drøm; en blå  regjering med flertall i Stortinget. Drømmen gikk i oppfyllelse da  Venstre og KrF gikk inn i regjering i januar. Etter bare et halvt år kan  drømmen rakne. 

 

Historisk endring. Hvordan kan en  enkeltsak som bom­penger skape regjeringskrise? Det umiddelbare svaret  er at Bompengepartiet er i ferd med å ødelegge valgkampen til Frp. Men  den egentlige årsaken er en historisk endring i norsk politikk som  stikker langt dypere. Miljøkampen har overtatt rollen som den viktigste  saken i vår tid. Nå er den i ferd med å rive i stykker Ernas  drømmeregjering. 

Hittil har Ernas strategi vært å komme  bompengemotstanderne forsiktig i møte ved å åpne for å øke biltrafikken  inn til byene. Det er neppe nok til å tilfredsstille  bompengemotstanderne. For klimastreikende ungdom er signalene fra  statsministeren en rød klut. 

Det er ikke utenkelig at Erna klarer  å sy sammen enda et halvhjertet kompromiss mellom ­Venstre og Frp. Det  blir uansett bare en utsettelse av problemet. Hvis regjeringen består,  vil Erna fortsatt være låst i en umulig spagat mellom eksosentusiastene i  FNB og klimastreikende ungdom. 

 

Blokkert miljøpolitikken. ­Arbeiderpartiet  og Høyres ­dominans i norsk politikk har vært en katastrofe for  miljøet. Det har gått tretti år siden Gro Harlem Brundtland la frem  ­Norges første klimamål. Der gikk regjeringen inn for å redusere veksten  i CO2-utslippene slik at de stabiliseres i løpet av 1990-årene for  deretter å reduseres. Likevel vokste utslippene, da som nå.

I 30  år har norsk klimapolitikk vært en flopp, enten statsministeren har hett  Gro, Torbjørn, Kjell Magne, Jens eller Erna. Fra 1990 til 2016  reduserte EU sine klimautslipp med 22 prosent. I samme periode økte Norges utslipp med 4,7 prosent. 

Årsakene  til dette er hovedsakelig at de store partiene på hver sin stadig  mindre relevante fløy viser en bastant motvilje mot ekte forpliktende  miljøpolitikk og har spunnet en myte om at markedet vil løse  klimaproblemet for dem. Det har ikke skjedd. Så lenge Erna Solberg og  hennes oljepolitiske bestevenn Jonas Gahr Støre fører nøyaktig samme  politikk, blir det grønne skiftet bare snakk. 

Det grønne skiftet. I  løpet av 30 år uten reell klima- og miljø­politikk har konsekvensene av  miljøødeleggelser og klima­krise gått fra å være en fjern fremtidsfrykt  til en høyst reell situasjon. 35 grader i Nord-Norge og varmerekorder  er vi i ferd med å bli vant til. Hav-isen i ­Antarktis smelter i  rekordfart, samtidig som hetebølger med temperaturer over 46 grader  lammer Frankrike og land rundt Middelhavet. På Svalbard tiner  permafrosten. Om noen år er det mer plast enn fisk i havet. Derfor er  det ikke overraskende at flere og flere sier at klima- og miljøsaken er  den viktigste saken for dem når de skal stemme.

Venstres  miljøvernminister Ola Elvestuen vil gjerne redde miljøet, men i praksis  fungerer han som miljøpolitisk fikenblad for Høyre og Frp. Resultatene  taler et tydelig språk: Regjeringen har gått videre med utbyggingen av  det gigantiske oljefeltet Johan Sverdrup. (Som paradoksalt nok er  oppkalt etter Venstres første partileder). Langs hele kysten gis nye  lete-tillatelser. 90 nye oljekonsesjoner ble delt ut senest i mai.  Klimagassutslippene økte i 2018.

 

Grått kompromiss. Om  noen dager eller uker får vi vite om ­regjeringen faller på  bompengesaken. Akkurat nå prøver Erna å sy sammen enda et grått  kompromiss der målet er å blidgjøre en protestaksjon som har billigere  forurensing som hovedsak. Det er en uansvarlig og kynisk strategi i  klimakrisens tid. 

Denne lokalvalgkampen viser allerede at skillet  mellom rødt og blått ikke lenger er relevant. Oslo og flere andre  kommuner har allerede vist at det er mulig å skape rask positiv endring  hvis politikerne virkelig vil. ­Høstens ­lokalvalg kan derfor bli en  ­alvorlig vekker for de som tror at fremtidens regjeringskonstellasjoner  vil avgjøres av den gamle skillelinjen mellom rødt og blått.

Fremtidens regjeringer kommer ikke til å være styringsdyktige uten å velge side i miljøkampen.

Arild Hermstad

Nasjonal talsperson 
De Grønne

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere