Pål Georg Nyhagen

193

Valg og journalistikk

Samfunnets utfordringer er faktisk for viktige til at de skal forsvinne bak politikernes og journalistenes spill og retorikk tilpasset underholdningscenene. Det handler nemlig om oss og vår hverdag. Det er videre sjelden slik at ett partis politikk med matematisk konsekvens er den nødvendige løsning på de utfordringer vi står overfor. Og selv om et forslag virker som en god og fungerende løsning, så betyr ikke det at en annen løsning ikke kan være enda bedre.

Publisert: 12. aug 2019

FrPs Bård Hoksrud gikk nylig ut med generelle påstander om politisk slagside hos journalister; han hevder at flere igjen bedriver valgkamp for et rødere Norge. Leder Fredrik Nordahl i Telemark journalistlag ga ham svar på tiltale i nettavisen M24 og Dagsnytt18 og avviser Hoksruds påstander. Nordahl innrømmer dog å være klar over at det finnes grundige undersøkelser som klart viser at journalister flest er venstreorienterte. Men siden «det ligger i journalistikkens natur å etterstrebe en nøytral dekning», så setter visst Nordahl likhetstegn mellom ideale intensjoner og det som faktisk foregår. Han ser bort fra de ufrakommelige og hemmende utfordringene i det med deltagende observasjon: Mennesket som bærer av journalistrollen deltar selvsagt i de samfunnsprosesser han og hun mener å observere og referere i fra. Det eksisterer ikke et arkimedisk punkt fritt for internalisert verdi- og forståelseshorisont hvor fra man så nøytralt observerer og uproblematisk videre opphever dillemmaet mellom bør og er, uansett intensjoner. Heller ikke hos norske journalister. Gode intensjoner og sympativekkende idealer er som kjent ingen garantist mot svikt og feil.

Nordahl ser dog ut til å vise til den refererende journalistikken i sin argumentasjon. Men her foretar han en avsporing: De siste årene har vi blitt vitner til mer og mer kommenterende journalistisk virksomhet og her kommer naturlig nok journalistens bias, sym- og antipatier mer til syne: Hva som er referat og hva som er kommentarer er nemlig ikke alltid like lett å avgjøre. At man ikke åpent flagger partitilhørighet, eller er bevisst engasjert på vegne av politiske interesser qua journalist, betyr selvsagt ikke at man er et hederlig unntaksindivid som i arbeidstiden er fri fra både persepsjonell- som annen bias i måten man møter, velger ut- og tolker på. Ei heller er man nøytral i redaksjonelle valg av eksperter. De som blir benyttet har naturlig nok qua samfunnsborgere også et personlig syn på hva som skjer i samfunnet og de politiske linjer her. Når vedkommende likevel benyttes som kilde om og om igjen, så utsetter mediet seg for en stor risiko. Vedkommendes posisjon qua ekspert kan føre til at han eller hun faller for fristelsen til å la formidlingen filtreres subjektivt og dermed kunne påvirke. Dvs at også en og annen ekspert kan være ute i rene politiske ærender uten at journalistene stiller sorterende motspørsmål. Muligens fordi det eksperten hevder harmoniserer med og bekrefter journalistens bias? En av grunnene til at kritikk om politisk vridning i journalistikken stadig tilbakekommer er at flere synes det kan være en viss likhet mellom journalisters narrative kommentarjournalistikk og det som uttrykkes fra venstresiden. Dette er kanskje mest tydelig når fokuset er midtøsten, innvandringspolitikk, kriminalitet, klimapolitikk og spesielt USA.

Ser man på norske mediers dekning av president Trump blir poenget desto mer klart. Her i innlegget handler det selvsagt ikke om man deler journalistens sym- og antipatier eller ikke. Men poenget om hva som faktisk er saksforholdene per se: De fleste journalistiske briller bekrefter kollektivt en rekke myter om det amerikanske samfunnet som også samtidig trives og pleies på norsk venstreside. Om man skal ta de største mediene på ordet, så fremstår nå på tredje året Trumps presidentskap virkelig som komplett uforståelig og helt absurd. Enten vet ikke amerikanere flest sitt beste eller så skyldes Trumps seier langt på vei russisk innblanding i valgkampen. Kanskje helst begge disse årsakene samtidig. Valget av Trump ble visst utover dette endelig avgjort av rasister og neo-fascistiske grupper som stadig øker sin innflytelse i USA. Fellesnevnere her er uansett at de amerikanere som ikke støtter det demokratiske partiet er dumme rednecks og navlebeskuende, de er korttenkte og består hovedsaklig av en rekke fremmedhatere som gjerne skyter først og spør etterpå - om de da gidder. 

Men tilliten til det amerikanske politiske systemet internt i USA forut for presidentvalget i 2016 var både frynsete og synkende: Etter flere tiår med økende skjevheter, var flere velgere i ferd med å gi opp; det var velgergrupper som alltid ble stemoderlig behandlet samt at nye grupper nå følte det samme. Demokratenes kandidat Hillary Clinton representerte nettopp den fortid og de krefter som mange velgere fra middelklasse og arbeiderklasse tok avstand fra, og var derfor ingen reell kandidat for dem. Disse poengene og flere til var og er visst mindre interessante for norske journalister som heller preges av plagsom punktbevissthet. De samfunnsmessige og mer komplekse bakenforliggende virkende årsakene for den uheldige. økende og farlige polariseringen i vesten berøres knapt; i stedet angripes symptomene generelt og spesielt den som får tildelt rollen til å representere disse. Men et symptomorientert og stigmatiserende fokus skaper ikke forståelse for hva som foregår og hvorfor. Ei heller fjerner en symptomorientering noen av årsakene. De fortsetter å virke også etter at symptomene er dempet. Og kan da senere komme tilbake på en verre og mer farlig måte. 

På den annen side er selvsagt Trump mer enn lett å ramme; for all del - det er vanskelig å unngå å bli revet med av antipati og forakt: Med et Twittervokabular og uttrykksmåte som man ellers møter på fotballpuben, så blir det en lett sak å overføre holdninger til denne tabloide enkeltheten til alt hva Trump ellers foretar seg. Trumps og republikanernes politiske valg blir så tolket inn i det negative mønster som allerede har blitt tegnet opp av betrakterne; og slik blir vi vitner til selvoppfyllende profetier.

Om vi ser på den flokkmentalitet som rår i norske medier, så er det god grunn til å stille spørsmål om ikke dette fenomenet dessverre fremmer intolerante og autoritære holdninger i alle leire. Det fører til et demokratisk underskudd. Demokrati i mediene er nemlig ikke å gi ordet til den som allerede har det på forhånd. Videre er det spørsmål om ikke nettopp det vi her er vitner til i mediene er enda ett av flere symptomer i den kompleksitet som er antydet ovenfor. Mediene flest svarer paradoksalt nok på den risikofylte polariseringen gjennom å implisitt bekrefte den, dessverre. 

Brukerne av medier inviteres ikke lenger til forståelse og standpunkttagen, men mer til å tre inn i diverse holdningsbølger og stemninger som resultat av farvede artikler og «debatter» som mer ligner gamle tiders rølpete og avbrytende ukultur i høyrøstede gymnasmøter hvor det viktigste var å demonisere motparten fremfor å presentere egen argumentasjon. Det blir m.a.o. i flere tilfeller forsøkt å snike meninger og holdninger inn i lesernes, seernes og lytternes innerlommer uten at de oppdager det: Ikke minst gjennom bruk av utvalgte ord og ladete begreper med klare verdimessige konnotasjoner som snedig aktiverer mediebrukernes sym- og antipatifelt. Den uheldige polariseringen og noe som kan ligne en stammekrig fortsetter. Nå ser noen frustrerte mediebrukere eneste løsning i det å ty til sær-medier på nettet som representerer den motsatte ytterlighet; og gjerne på langt mer ytterliggående måter: Om noen mediekanaler farvelegger og flikker på sannheten, så er det like greit at andre gjør det, ser ut til å være tankegangen? Men dette løser ingen ting. Det er de etablerte mediene som sitter med (an)svaret for å bringe skuten inn på rett kurs igjen. Dette burde de deltagende innad ha sett for lengst og motarbeidet bevisst og kontinuerlig de uheldige tendensene fremfor å furte distansert over kritikken som kan komme. Men ingen våger vel å reise seg mot resten innad: Det ser derfor pussig nok ut til at kritikkens innhold bekreftes gjennom de reaksjoner den mobiliserer hos journalistene: Kritikk er heller ikke nødvendigvis usaklig og gal om den kommer fra visse politiske hold eller fra folk vi ikke liker.

Flere og fler etterlyser altså mer sakssvarende og refererende journalistikk. Slik at folk flest får syn på hva som foregår. Det er mediene selv (!) som må våge bryte opp fra vanepersepsjon og vanetenkning, det er ingen andre som tar fatt for dem her. Vi brukere og velgere bør faktisk få servert en politisk debatt som gir grunnlag for å ta stilling til samfunnsspørsmålene og utfordringene. Derfor krever vi å ikke få presentert misvisende forestillinger av fakta, retoriske spill som aktiviserer sym- og antípatifeltet eller avsporinger som utelater det viktige og får oss til å tro på noe som så viser seg å være feil.  Det er pussig nok ikke en gang alltid enighet over hva som skal få passere som fakta, og hvorfor. Samfunnets utfordringer er faktisk for viktige til at de skal forsvinne bak politikernes og journalistenes spill og retorikk tilpasset underholdningscenene. Det handler nemlig om oss og vår hverdag. Det er videre sjelden slik at ett partis politikk med matematisk konsekvens er den nødvendige løsning på de utfordringer vi står overfor. Og selv om et forslag virker som en god og fungerende løsning, så betyr ikke det at en annen løsning ikke kan være enda bedre. Journalister bør videre minnes om at ikke enhver replikk fra en politiker er et svar, eller akseptere at samme intervjuobjekt raskt og avsporende flytter fokus over på de politiske motstandernes påståtte feil og slik snedig får lagt inn nye debattpremisser før journalistens berettige spørsmål er besvart. Dette ødelegger den reelle nytteverdien og for oss mediebrukere.

Debattformatet og tidsknappheten som TV-mediene har definert med tanke på "god TV" er dessverre en av de viktigste årsakene til den elendigheten vi får servert. Vi mediebrukere skal i ro få bli presentert for pro- og kontraargumentasjon, og deretter evaluere argumentene ut fra oss selv. Dvs vi vil faktisk selv konkludere. Men enkelte journalister vil visst spare oss for den oppgaven.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5368 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1174 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1004 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 933 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere