Verdidebatt

Flere lister øker konfliktnivået

Åpen folkekirke skaper inntrykk av at det sikreste for å få en moderne og inkluderende kirke er å stemme på kandidater på deres liste ved kirkevalget. Jeg har behov for å nyansere denne forestillingen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Demokratisk struktur fungerte 
Tradisjonelt har Nominasjonskomiteens liste vært eneste liste ved bispedømmerådsvalg. Denne har vært utformet med utgangspunkt i forslag fra menighetene. Nå er det mulig å stemme på Nominasjonskomiteens liste, Åpen folkekirke og Bønnelista. Bakgrunnen for dette er saken om likekjønnet vigsel. I forkant av valget i 2015 ble organisasjonen Åpen folkekirke dannet. Dette var for å sikre flertall for å vedta liturgi for likekjønnet ekteskap. I flere bispedømmer stilte organisasjonen med egne lister, og vant valget på nasjonalt plan. Homofile er nå velkomne til å gifte seg i kirken. Mobiliseringen til Åpen folkekirke viser demokrati i praksis og jeg stemte på deres kandidater ved valget i 2015. Likevel ønsker jeg ikke en permanent løsning med kirkepolitiske lister og derfor står jeg til valg på Nominasjonskomiteens liste.

Skaper uriktig bilde 
Åpen folkekirke vil beholde makten de fikk ved valget i 2015. De gjør seg nå aktuelle ved å advare mot krefter i kirken som vil reversere liturgien for likekjønnet ekteskap. Motparten til Åpen folkekirke heter Bønnelista. De har 9 kandidater på valg i Stavanger bispedømme. Til sammenligning har Nominasjonskomiteens liste og Åpen folkekirke 18 kandidater hver. At bønnelista klarer å mobilisere så få kandidater viser at frykten Åpen folkekirke spiller på er kraftig overdrevet. Vedtaket i 2016 ble også vedtatt med stort flertall og flere med tradisjonelt syn på ekteskap stemte for, selv om de prinsipielt er mot. Kreftene i kirken som nå vil reversere liturgien for likekjønnet ekteskap er svake. Dermed blir premisset Åpen folkekirke legger til grunn feil.

 Lite demokratisk kultur 
Åpen folkekirke ønsker å legge til rette for en demokratisk kultur og demokratiske prosesser. Dette har de ikke klart i maktposisjon. I utnevnelsen av Anne Lise Ådnøy som ny biskop ble motsatte bevist. I prinsippet er jeg glad for at Stavanger nå har en kvinnelig biskop som er for likekjønnet ekteskap. Men måten ansettelsen ble tvunget gjennom, var ikke god. Regjeringen har flere ganger utnevnt biskoper på samme måte. Forskjellen nå er at kirken er løsrevet fra staten og vi leder oss selv. Det var et klart ønske fra menigheter, bispedømmeråd og kirkelige ansatte om en annen kandidat. Selvsagt hadde Kirkerådet rett til å sette til side anbefalingen fra ulike høringsinstanser. Men etter min mening var det uklokt. En slik bruk av makt fører ikke til en demokratisk kultur, slik Åpen folkekirke sier de er opptatt av å skape. Derimot gir det grobunn for konflikt og det skaper avstand mellom mennesker og grupperinger.

 Ufortjent dårlig rykte 
Jeg deler Åpen folkekirkes syn på likekjønnet ekteskap og utfordrer ofte det tradisjonelle synet. Særlig gjelder dette i møte med barne- og ungdomsarbeid. Likevel mener jeg gruppen med tradisjonelt syn på ekteskapet har fått et ufortjent dårlig rykte. I den grad det går an å generalisere en gruppe er min opplevelse er at denne gruppen oftere er mer nyskapende og moderne i andre sammenhenger. De er for eksempel ofte fleksible i å tilpasse gudstjenesten til ungdom og barnefamilier. Mange er også gode på å skape inkluderende fellesskap i lokalmenigheten, og de er nøkkelpersoner i det frivillige arbeidet. I perioden som kommer er en av de viktigste sakene å vedta ny organisasjonsstruktur. Til det trenger vi folk i bispedømmerådet som kjenner kirkens indre liv, har kompetanse på samspill mellom frivillige og ansatte og som vet hvordan gode lokale fellesskap blir bygget. Da er ikke saken om likekjønnet ekteskap lengre så relevant.

Nåde, fred og håp 
Min kritikk mot Åpen folkekirke er ikke rettet mot kandidatene som står på valg for Åpen folkekirke. Bekymringen er knyttet til Åpen folkekirke som organisasjon, deres retorikk og polariseringen flere lister fører til. Kirkepolitisk debatt er viktig. Men fora for dette er etter min mening organisasjoner og nettverk med tilknytning til Den norske kirke. Ved å stemme på Bønnelista eller Åpen folkekirke bidrar en lettere til økt konflikt i kirken. Jeg anbefaler derfor at det stemmes på kandidater fra Nominasjonskomiteens liste, hvor ingen er forpliktet på en organisasjons valgprogram. Avslutningsvis håper jeg at Åpen folkekirke vil fortsette å være pådrivere for sine kjernesaker, men uten egne lister i kirkevalget. Da kan de være enda tydeligere, utfordre sterkere og de trenger heller ikke jobbe seg inn i en diplomatisk rolle som et lederansvar krever. Dermed blir heller ikke Den norske kirke en kamparena for kirkepolitikk. Da kan kirken være et fristed hvor vi først og fremst samles om troen på Guds nåde, fred og håp.

Dorrit Vignes Isachsen

11. kandidat på Nominasjonskomiteens liste i Stavanger bispedømme

5. kandidat på menighetsrådsvalg i Hesby sokn

Dette innlegget stod på trykk (i redigert form) i Stavanger Aftenblad 14. august. 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt