Troens fundament

Kristen tro og tradisjon setter heller ikke dagsorden i kulturlivet og det offentlige ordskiftet. Slik må vi medgi at det også er i skoleverket. På det religiøse torg er det et mangfold som mange opplever forvirrende og truende. Det er neppe for sterkt å si at vi er inne i en skjebnetid når det gjelder kristendommen som felles religiøst og moralsk grunnlag i vår egen verdensdel og vårt eget folk. Dette er utfordrende og vanskelig. Det skaper også grobunn for holdninger og praksiser som er skremmende og farlige. Mange av disse bygger på redsel for det ukjente og bidrar til å øke konfliktnivået mellom enkeltmennesker og grupper i samfunnet. Mer kunne ha vært sagt om dette, men disse ordene får være tilstrekkelige, som en ytre beskrivelse av de dyptgående endringer som preger vår egen samtid. Hvordan skal vi møte alt dette med vår kristne identitet som utgangspunkt? Det er et spørsmål vi alle bør stille oss.
Det første svaret på dette er at vi ikke må la redselen for det ukjente styre vår holdning og handling. Lar vi redselen styre, er faren stor for at vi mister fotfestet og faller ned i fortvilelse, mistro og hat. Profeten Jeremia, som levde for godt over 2000 år siden, gir oss et bedre råd. Han taler, den gang som nå, om at den som vil være stolt av noe, skal være stolt av at han har forstand og kjenner Gud. Vi som lever i kristendommens tidsalder vet noe mer enn profeten Jeremia om hva det er å kjenne Gud. Det er å kjenne Jesus, han som har vist oss hvem Gud er. Strategien for å overleve i den vanskelige og forvirrende tiden vi erfarer kan ikke være noen annen enn å holde oss nær Jesus Kristus og hjelpe hverandre til å være stolte av det vi har mottatt i vår felles kristne tro.
Noe av det mest tankevekkende i vårt eget tidsbilde er at redselen for det nye og fremmede, til eksempel slik vi ser det i islam, ikke får mennesker som er døpt i Jesu navn til å søke seg nærmere troens kilder. Det er heller slik at redselen blir selvforsterkende. Den øker mistenksomheten og skaper motsetninger som gir hatet større mulighet. Vi kan ikke tvinge mennesker til kirken og dens religiøse praksis. Men alle som tror har i denne tiden et hellig kall til å leve med stolthet i troens livsmiljø, i menighet, forsamling og kirke. Dette stiller krav til den åndelige styrke og gehalt i våre liv som kristne i verden. I stedet for å gripes av angst og forvirring må vi lete etter troens fundament, i stolthet og glede.