Religionsfriheten er ikke en fullmakt til nekte enkeltmennesker fundamentale rettigheter

Medlemmer av Jehovas vitner risikerer utstøtelse hvis de stemmer ved politiske valg. Det bekreftet en talsperson for trossamfunnet tidligere denne uken til Vårt Land. «Hvis man med viten og vilje velger å stemme ved et politisk valg, og står for det, så har man selv tatt et valg om at man ikke lenger ønsker å være ett av Jehovas vitner» skriver en talsmann for Jehovas vitner i Skandinavia i en epost.

Det er en selvsagt demokratisk rettighet å ikke stemme. Norge praktiserer ikke stemmeplikt som enkelte andre land gjør. Det å ikke avgi stemme er et legitimt politisk valg, og i et fritt samfunn må det være lov å ikke anerkjenne samfunnets politiske system. Det må også være lov å argumentere for et slikt syn, og drive påvirkning innenfor lovens rammer for å få oppslutning om sitt ståsted. Det er også legitimt å ha et religiøst utgangspunkt for dette syn.

Storsamfunnet skal være forsiktig med en for sterk inngripen i den religiøse praksisen til små og sårbare grupperinger som historisk har vært 
utsatt for kraftig forfølgelse, som for eksempel 
Jehovas vitner. Men det er aldri enkelt med 
menneskerettigheter. Ofte står de mot hverandre. Når et trossamfunn utøver sterk sosial kontroll over medlemmenes liv blir motsetningen akutt.

Det kan innvendes at det er frivillig å være medlem av et trossamfunn, men i trossamfunn der medlemmer som bryter læresetninger risikerer 
utstøtelse, og å miste 
kontakt med familie, slekt, og venner, er ikke dette alltid en reell frihet. Autoriteter har enormt stor makt over mennesker i tette religiøse fellesskap. Avisen 
Aftenposten toner ned problemstillingen med at det «i det hele tatt er tvilsomt om det finnes aktive 
Jehovas vitner som stemmer eller ønsker å stemme». Her vil vi anbefale Aftenposten å selv undersøke sannhetsgehalten i dette.

Dette er et vanskelig område for storsamfunnet, og myndighetene må tenke seg nøye om før man velger å sanksjonere trossamfunns kontroll av enkeltmedlemmer. Samtidig er det nødvendig å uttrykke sterk uenighet ved praksisen. Religionsfriheten er en frihet til å tro på hva du vil og misjonere for hva du vil, men det er ikke en fullmakt til nekte enkeltmennesker fundamentale rettigheter, eller å utøve justislignende sosial kontroll over den enkelte. Det er like ille med sosial kontroll som utilbørlig går ut over enkeltmenneskets rettigheter i trossamfunn som bygger på Bibelen som når det skjer i trossamfunn som bygger på Koranen.