Verdidebatt

Må vi fjerne partiene for å utvikle demokratiet?

Tanken om et demokrati uten partier kan virke absurd. Likevel argumenter Simone Weil for dette i den lille boken "Om de politiske partiernas allmänna avskaffande".

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den svenske utgaven kom i 2014, mens den franske originalen kom i 1943, noen måneder før hun døde av tuberkulose. Tittelen kan virke forståelig når Hitler noen år tidligere kom til makten ved et demokratisk valg. Men det er viktig å se denne teksten i et videre perspektiv.

Et demokrati kan bli et flertallsdiktatur, men det kan også være en helhetsløsning for likevekt mellom ulike interessegrupper. Simone Weil henviser til Rousseaus begrep allmennviljen. Han trodde at alle mennesker kan dele de samme resonnementene og komme til konsensusløsninger. I motsetning til fornuften er følelsene og dermed lidelsen individuell, men i Rousseaus visjon skulle de ulike lidelsene oppheve hverandre. Simone Weil argumenterte mot dette og skrev at kollektive lidelser kan forsterke hverandre og forløse destruktive krefter. Kollektive lidelser oppstår når de styrende ikke lytter til medborgerens behov. I dag ser vi mange eksempler på at mennesker føler seg marginalisert og tilsidesatt.  De franske gule vestene er et eksempel på at ulike lidelser har ført til et kollektivt opprør. I flere land har opplevelsen av utenforskap ført til rasistiske og voldelige grupper. Ut fra et klimaperspektiv kan det være at myndighetene må gjøre drastiske tiltak, men da beveger de seg på kanten av demokratiet. Noe som igjen kan føre til destruktiv reaksjon. Drastiske tiltak kan bare gjennomføres når mennesker har tilstrekkelig innsikt. Simone Weil argumenterte derfor for et aktivt og fritt kulturliv med kunnskapsspredning og ideutveksling. Hun hadde ingen klare alternativer til å avskaffe partiene, men så det innsiktsfulle og frittenkende samfunnet som en forutsetning.

Simone Weil var en av Europas mest originale tenkere og aktivister. Hun er kjent som forfatter, mystiker og filosof, men hun skiller seg ut med virkelighetserfaring fra både jordbruk og industri. Hun var aktiv i fagbevegelsen, og under den spanske borgerkrigen deltok hun i den anarkistiske Durutti-kolonnen. Et typisk sitat fra henne er: «Fornuften sier oss at det fornuften ikke fatter, er viktigere enn det den fatter». Hennes foreldre var jøder, men selv omtaler hun seg som født kristen. Hennes kristenliv var sterkt asketisk. Hun var kritisk til både kristen og jødisk tradisjon og historie samtidig som hun så verdier i andre religioner. Hun var en sterk motstander av vold og hykleri og opptatt av sannhet. Hun etterlot seg en rekke løse notater som på norsk er utgitt med tittelen Tyngden og nåden. Men hun skrev også flere bøker hvor hun blant annet omtaler egne møter med Kristus.

Det indre lyset

Ut fra Simone Weils perspektiv må man søke sannheten i det indre lyset. Der finnes det alltid en sannhet som er til allmennhetens beste. Men det er ikke enkelt å utforske det indre lyset. Det må være en kontinuerlig prosess slik at vi i hvert øyeblikk kan finne stadig bedre løsninger. Det er her partistrukturen etter hennes syn skaper problemer. Partiene har landsmøter hvor de vedtar hva de skal mene. Men dermed er tenkning låst, et partimedlem som i den videre prosessen kommer til helt nye tanker, kan ikke forholde seg til sitt eget sannhetslys før debatten på neste landsmøte. Det skjer dermed en umenneskeliggjøring av partimedlemmene.

Simone Weil kritiserte også politikerne for å låse sin tenkning til vage ideologier uten helt å gjennomskue hvor disse ideologiene ville bringe verden videre.  Hun så også at politikere ofte ble mer opptatt av egen makt og partiets vekst enn av innsikt i verdens realiteter. Vi ser dette fortsatt i vår tids politiske debatter som ofte er mer preget av selvmarkering enn av vilje til å finne gode løsninger. Ubetydelige meningsforskjeller blåses opp, og når media jakter på alt som kan ligne konflikter blir resultatet ofte et usmakelig show. Denne fremstillingen er selvsagt ensidig, men kan likevel være en årsak til at de tradisjonelle partiene i mange land er i sterk tilbakegang.

Alternativer

Vi nærmer oss kommunevalg. Jeg tilhører dem som overser partidebatter, men heller gransker partilistene etter mennesker med omtanke for alle som bor i kommunen. På Cuba spurte jeg min guide om hun ikke savnet å leve i et demokrati. Hun svarte at hun levde i et demokrati. I sitt lokalmiljø valgte de representanter til større grupperinger som igjen valgte ut de best egnede til å ivareta landets utvikling. Dette var åpenbart ikke hele sannheten for toppledelsen ble sittende i år etter år, men hun var opptatt av et demokrati uten partier. Det er mulig å se for seg et demokrati basert på valg av egnede personer og gjerne i kombinasjon med flere folkeavstemminger.

I boka Demokratiets gjennomføring av Eiliv Bakke kan vi lese at det i 1906 var skepsis til at partiene skulle ha for stor innflytelse i nominasjonsprosessen. Bakke var opptatt av mange av de samme tankene som Simone Weil. Han påpekte også at for mye makt var samlet i Stortinget. Et eksempel er at norsk skole har lidd mye av politikernes manglende pedagogisk forståelse. Nye reformer har blitt presset fram ut fra kunnskapsløse visjoner. Bakke påpekte at skoleutvikling må overlates til folk med pedagogisk innsikt og erfaring, og det kan sikkert også sies om helsevesenet, kirken og mye annet. Eiliv Bakke var opptatt av at poltikk har en plass når det gjelder rettsforhold, mens nyutvikling av samfunnet må skje i et fritt åndsliv.

Vi trenger en fri og fantasirik tenkning om hvordan vi kan utvikle demokratiet videre. Jeg tror ikke vi uten videre kan fjerne partiene, men jeg etterlyser nye former for partikultur og en spredning av samfunnsmakt. I debatten om hvordan dette kan foregå, er det verd å lytte til innspillene fra Simone Weil.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt