Magne Kongshaug

36

Nytiden tar grep på Den norske kirke

Visse krefter i kirken vil ikke vite, eller innser ikke, at de fleste medlemmer i kirken ikke har en kristen gudstro. Når Gard Sandaler -Nielsen, leder i Åpen Folkekirke, og prest Marita Bjørke Ådland formidler til VLs lesere, henholdsvis 1 og 7 august, at Dnk er et fellesskap, så er det virkelighetsflukt - hvis de mener kristent fellesskap. ...Snarere enn å kalle folket til omvendelse, har imidlertid kirken tilpasset seg folket. Valgordningen, utad nei til fortapelse, bispenes utsagn om abortloven, kvinnelige prester/bisper - er nemlig mye på lag med nasjonens nye smak; likeså de fleste bispers ja til kirkelig vielse av likekjønnede. Men Guds Hellige Ånd er ikke ja og nei!

Publisert: 8. aug 2019


Vi ble mette, flinke, selvhjulpne. Og rasjonelle. Sies det.  Noen tenkte vekk Gud. Andre hermet etter.   Hundretusener har forlatt Dnk de siste decennier. Medlems- og dåpstall er fortsatt avtagende. Minst 3 av 5 medlemmer er sekulariserte. Noen (mer enn 3 %) er nyåndelige. Færre enn 1 av 3 medlemmer har en kristen gudstro (spørreundersøkelser).

Lav nattverddeltagelsen (2-4 av 100 medlemmer) indikerer sågar at de aller fleste medlemmene i Dnk er vantroende i betydningen: uten bekjennende tro på nattverdens & evangeliets grunnvoll: at Jesus Kristus er Herre og «ga seg selv for våre alles synder …» (Gal 1,3-5). Jeg har aldri hørt om nyomvendte som ikke går til nattverd.

Sekulær/nyåndelig vantro er, temmelig sikkert, hovedgrunnen til de mange tomme benkene ved vanlige søndagsgudstjenester.    

Alle medlemmer (≥ 15 år) har imidlertid stemmerett ved kirkevalg. Denne likestilling av tro og vantro er på lag med nasjonens sekulære demokrati, men motsier (i) kirkens Trosbekjennelse, (ii) Misjonsbefalingen, (iii) Jesus Kristi skarpe skille mellom tro og vantro.     

Visse krefter i kirken vil imidlertid ikke vite, eller innser ikke, at de fleste medlemmer i kirken ikke har en kristen gudstro. Når Gard Sandaler -Nielsenleder i Åpen Folkekirke, og prest Marita Bjørke Ådland formidler til VLs lesere, henholdsvis 1 og 7 august, at Dnk er et fellesskap, så er det virkelighetsflukt - hvis de mener kristent fellesskap.     

Også tidligere prost Trond Bakkevig mener visst at alle kirkegruppene er kristne nok (VL, 18. juli). Og preses Helga Haugland Byfuglien mente - i nylig samtale med NRKs Ole Torp- at nyåndelige ikke er konkurrent til kirken.

Ikke-kristne, som prøver å leve rettferdig, kan riktig nok være nærmere «den trange port» til Guds rike enn de aner, ifølge Jesus-ordet «Alt dere gjorde mot én av disse mine minste …». Uansett, Jesus advarte både mot vantro og forførelser, og kalte folket til omvendelse/tro. Det gjør imidlertid ikke kirkens ledere på merkbart vis, etter min oppfatning.

Nyåndelig/sekulær vantro har - nota bene – visse fellestrekk (A-D), mye på linje med ny-prestelig utvikling:     

A. Ingen fortapes; døden er slutten (sekulær tro); sjelen overlever (nyåndelig tro), for eksempel ved reinkarnasjons-sykluser. På sin side har kirken lagt seg på en mildhet som forråder Guds strenghet, idet den nedtoner omvendelsens nødvendighet og fortapelsens mulighet. Denne nedtoning innebærer et stort ontologisk ansvar, mener jeg. Noen prester hevder utad sågar at ingen vil gå fortapt. Bispene tier. Bedre enn «O, bli hos meg» under bisettelsen, er det å søke Herren Jesus mens en lever! [«Evig pine» kan forstås som uavvendelig («evig») utelukkelse fra Guds rike, en dødsprosess under angerens svie, tror jeg].

B. Som ovenfor implisert, sekulariserte/nyåndelige flest tror ikke at Jesus er Guds Sønn, ei heller at han døde for oss alle; denne vantro er på lag med hinduisme, buddhisme, islam, jødedom. Da jeg, en tidligere new-agerble kristen, skrev jeg brev til nyåndelige: 1 av 50 svarte. Noen leke kirkemedlemmer er åpne for nyåndelighet; men halting til begge sider er ingen løsning (cf. 1 Kong 18,21). Noen prester tror heller ikke på Jesu stedfortredende død. Paulus derimot hevder eksplisitt (og Markus, Matteus, Lukas og Johannes implisitt) at ordet om Jesu soning er dårskap for dem som går fortapt, men en Guds kraft for dem som blir frelst.

C. Djevelen eksisterer ikke. I kirken bekjennes synder og forsakelse av djevelen, men få medlemmer er vanligvis til stede; medlemmer flest ikler seg ikke Guds rustning (cf Ef 6), men moderne verdslighet.

D. Verdslig livsstil. I overforbruks-Norge er 7 av 10 innbyggere medlemmer i Dnk. Hadde vi levd gudsfrykt med nøysomhet, hadde nåtiden og fremtiden vært lysere, både for naturen og oss selv. Men vi ville oss selv. Derfor står vi fare for å tape oss selv, skal vi tro Matt 16, 24-26.  - Verdt et varsko?  

Snarere enn å kalle folket til omvendelse, har imidlertid kirken tilpasset seg folket.  Valgordningen, utad nei til fortapelse, bispenes utsagn om abortloven, kvinnelige prester/bisper - er nemlig mye på lag med nasjonens nye smak; likeså de fleste bispers ja til kirkelig vielse av likekjønnede. Men Guds Hellige Ånd er ikke ja og nei!

På Torps spørsmål nevnte preses at Ånden er Guds nærvær på Jorden, men ikke at Ånden ærer Gud og Sønnen Jesus Kristus ved å formidle tro og oppdragelse til mottakelige sjeler. I VL før pinse mente norske kristenledere mye om Ånden; men advarte ikke mot å gjøre Ånden sorg.

Kirken avsiler at Märtha Louise tjener på prinsesse-tittelen, men er nokså passiv angående hennes og Helge Hognestads tro at mennesket har en guddommelig kjerne, fylt av lys og visdom. Hognestad fornekter eksplisitt «kirkeguden»/Jesu soning (VL, 29. mai). Han ble gjeninnsatt som prest av verdiliberale Rosemarie Køhn, etter at Andreas Aarflot hadde avsatt ham.

«Guddommelige» har ikke behov for Frelseren; de tror på selvfrelse/selvrealisering. Men kristne tror at Jesus døde for ugudelige (Rom 5,6), inkludertide innbilte guddommelige. «Salig er de fattige i ånden for himlenes rike er deres» (Matt 5,3; se Jes. 57, 15; salme 116,6). «De fattige i ånden» er de sønderknuste hjerter, avmektige ovenfor Guds bud, arme syndere som sørger over seg selv og sine synder overfor Gud og nesten, de som tror (ikke trodde, men tror) på Kristi tilgivende, bevarende, frigjørende nåde.

Når samfunnet avviker fra Bibelens lære, har samfunnet rett, mener kultur-marionetter (kulturfundamentalisme). Kulturer forgår, menneskenaturen er den samme, Gud evig den Sanne.  Så Kristi ord er stadig sant. Ikke sant?  (cf. Joh 17,17). Jesus åpenbarer seg for umyndige, de som lar seg vekke og tar imot hans råd til etterfølgelse; cf. Matt 11, 25-3.

I Store spørsmål er «den sunne fornuft» en notorisk feiltaker. Lærde strides. Innen vitenskap må tanken korrigeres/bekreftes av eksperiment; innen kristendom av visdoms & åpenbarings Ånd! «Den som hører …» (Joh 5,24; se Jer. 22,21; Ef 5,14).

Magne Kongshaug, «lenge siden sist»- medlem i Dnk, Risør                       

                                                                           

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 3587 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
19 dager siden / 2543 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2187 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1866 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
4 dager siden / 1825 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
16 dager siden / 1707 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
4 dager siden / 1612 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere