Spaltist Maryam Trine Skogen

Blogger og student

De døde måkene

Jeg husker synet av døde måker i trærne, som skulle skremme andre fugler fra å spise av avlingene. Nå gjenkjenner vi den samme metoden i Middelhavet.

Publisert: 8. aug 2019

En god venn av meg kom til Norge 
via sjøveien mellom Libya og Italia. Etter å ha vært på flukt fra 
Assads styrker reiste han via Nord-Afrika til Europa med hjelp av menneskesmuglere. Mesteparten av sparepengene hans gikk med til billetten.

En redningsvest og sitteplass på dekk i en overfylt båt, var det han hadde. Brød og vann i sekken. Det tok tre døgn. De mistet radioforbindelsen og båten drev rundt på åpent hav. Nettene var bekmørke og bølg-ene høye. Dagene hete som ild. Time etter time. Kvinnene og barna satt nede, mens mannfolka tok støyten på dekk.

Slapp å falle

«Hvordan turte du det?» spurte jeg, en gang han viste meg bilder fra reisen. Det var vanskelig å se bildene av de redde og håpefulle i den lille båten.

«Jeg stolte på Allah, svarte han.

«Men du kan jo ikke svømme en gang», sa jeg.

«Nei, men jeg slapp å falle i vannet.»

Da de endelig ble funnet og plukket opp av italiensk kystvakt, ble han bare sittende i båten. Til alle var reddet. Så ba han en bønn og takket Gud for hjelpen, før han også tok imot en håndsrekning og steg ombord i redningsskipet. Han var heldig. Ble sendt til Norge og har gått introduksjonskurs. Nå jobber han som pleieassistent på et sykehjem, og sjarmerer venner og naboer med gode kokkekunster og historier om gamle Syria, før krigen.

Bekymrer seg mye

Men livet er ikke lett. Jeg ser at han sliter med å finne seg til rette, og drømmen om å stifte familie 
blir stadig utsatt. Han sover dårlig og 
bekymrer seg mye. Spesielt for de gamle foreldrene han så gjerne skulle ha forsørget. Han opplever seg misforstått når han snakker om islam, og synes fortsatt det er merkelig at fremmede ikke hilser på hverandre når de går tur i skogen. Han er mye alene. Men han lever.

Hver uke meldes det om skipbrudne i Middelhavet. Lik som fester seg i fiskegarn og flyter opp på strendene. Døde kropper som aldri blir funnet, som får en grav i 
havet. Europa har bestemt at flyktningproblemet skal løses med utestenging. Båtene skal stanses der de kommer fra – Tyrkia, Libya, Tunisia – og føres til 
interneringsleire. For dette betaler EU 
tyrkiske og libyske militære. De som ikke blir stanset flyter rundt og håper.

Samtidig har vi laget lover som forbyr å hjelpe. Hjelpeorganisasjoner får ikke lenger lov til å gå i land med dem.

Varslet om død og ulykke

Som barn husker jeg synet av døde måker i trærne; de skulle hindre at andre fugler kom for å spise av avlingene i hagen. Frukt og bær fikk stå i fred når kadavrene varslet om død og ulykke. Det var grotesk å se på, men forståelig fordi målet helliget midlet. Jeg har ofte tenkt på disse døde måkene når flyktningpolitikken mest minner om jegersamfunnets brutalitet.

Jeg tenker på afghanerne som måtte sykle tilbake over grensen til Russland. Midtvinters, uten en plan eller mulighet 
for hjelp. Ingen ville ha dem. Barn, 
kvinner og ungdom i interneringsleire i Hellas uten mulighet for retur. Ingen vil ha dem.

Og afrikanere som rømmer fra voldelig milits og slavehandel, og drukner til sjøs. Ingen vil ha dem heller.

Skjærer i hjertet

Verden består ikke av gode og onde mennesker. Den er 
befolket av mennesker med ulike 
muligheter. Hvordan vi tenker om hva 
som er rett, og hvor langt vi er villig til å gå, 
avhenger av våre erfaringer. Det som skjærer meg mest i hjertet når den 
gjelder båtflyktningene er ikke diskusjonen om hvor mange vi kan ta imot eller hvor man skal sende dem. Det er å høre og se privilegerte mennesker som påstår at det er riktig å snu ryggen til de som drukner. At det er bra å ha døde måker i 
Middelhavet, så færre prøver å snike seg over.

Slik dreper vi vår egen sjelefred i 
kynisme. Det er kanskje verre enn å dø med håpet i behold.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 3587 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
19 dager siden / 2543 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2187 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1866 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
4 dager siden / 1825 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
16 dager siden / 1707 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
4 dager siden / 1612 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere