Fjorårets største leseropplevelse for min del var «Søsterklokkene» av Lars Mytting. Dette er en historisk roman der to kirkeklokker i den gamle stavkirken i en fiktiv bygd står sentralt i handlinga.
Sprer uhygge
På slutten av 1800-tallet kommer det en ung og framskrittsvennlig prest til bygda. Han går i bresjen for å få revet den trange, mørke og kalde stavkirken og i stedet reise en ny og mer funksjonell kirke. Det som gjorde aller dypest inntrykk på meg i romanen, var beskrivelsen av rivinga av stavkirken. Den strekker seg over flere kapitler. Bygdefolket stiller svært motvillig opp på denne jobben. Etter hvert som bygget demonteres, sprer uhyggen seg. Mystiske ting hender, ulykker skjer, og til slutt må lederen for rivinga hente inn utenbygds folk for å få fullført jobben.
«Fra gammel tid hadde kirkebygningen ikke bare vært et bedehus, men også et levende vern, en festning som holdt mørke makter på avstand», skriver Mytting. «Kirken holdt dem unna. Messene og gudsordet hadde bare vært lyset i vinduet, det var bygningen som verget mot onde makter». (s. 275). Når den 700 år gamle stavkirken forsvinner, opplever bygda seg som forsvarsløs og gudsforlatt. Derfor griper mange til førkristen magi for å prøve å holde de vonde maktene borte.
Annerledes bygg
Stavkirkene har en helt særegen atmosfære. Kanskje den ikke ville vært så særegen hvis vi hadde hatt flere igjen av dem, men like fullt opplever jeg dem som annerledes enn alle andre kirkebygg. De siste somrene har jeg prøvd å få sett minst én av landets gjenværende stavkirker. I år fikk jeg et gjensyn med Reinli og Hedalen stavkirker i Valdres, og et nytt møte med Urnes i Sogn. Stavkirkene er kostbare å vedlikeholde, og kanskje det snart vil bli enda færre å se. Trolig fantes det omtrent 1.000 av dem i middelalderen, men mange forfalt. Av de 95 som gjensto på 1800-tallet, er det i dag bare 28 igjen.
Det gjør alltid inntrykk å komme inn i gamle kirkebygg der slektene før oss har bedt, sørga og formulert sine håp. Men som lutheraner kan det være vanskelig å ta inn betydninga av det materielle, en betydning som var mye mer opplagt i tidligere tider, og som også er mye mer opplagt for andre trossamfunn enn de lutherske. Stavkirkene anskueliggjør dette på en særskilt måte, synes jeg. Planker og skifer, staver, stokker og steiner er mer enn innpakning av det åndelige innholdet. Det er ikke bare en praktisk tilrettelegging for at menigheten skal slippe å få regn, snø, vind og solsteik i hodet. Bygningen er et tegn i landskapet på gudsnærvær, midt i alt som truer. Det materielle har en egen betydning, som Lars Mytting skildrer så levende for leserne sine. Og det gjelder ikke bare gamle kirkebygg. Det gjelder nye gudshus, likeså mye som gamle.
Binder til et her
Teologen Margunn Sandal skrev i sin doktoravhandling fra 2014 «Overskridande arkitektur. Ei undersøking av det sakrale i nyare kyrkjebygg» om hvordan det materielle legger til rette for gudserfaring. Bygget binder det abstrakte og ofte vanskelig gripbare religiøse meningsuniverset til et «her», til akkurat dette konkrete stedet, sier Sandal. Dermed blir evangeliet lokalt i mer enn en forstand. Evangeliet skjer akkurat her, akkurat i dette bygget. Arkitekturen er med på å kroppsliggjøre gudserfaringene, nye som gamle, utvendig som innvendig. Den angir retninger, romfølelse og stemning i gudstjenesten.
Det materielle medvirker dermed i gudstjenesten som en egen form for kommunikasjon. På en særlig måte spiller det materielle sammen med kroppen, ved å skape atmosfærer som setter oss i en bestemt sinnstilstand. Kort sagt, det preger alt som skjer i kirken.
Et vern
Og det preger også det som skjer utenfor kirken. Ved sitt blotte nærvær er kirkebyggene et vitnesbyrd om det hellige. I stedet for å hente all religiøs erfaring fra vårt eget indre, noe mange norske kristne er vant til, gir kirkebyggene oss noe som vi ikke må vriste ut av oss selv. Og til tross for vår sekulære livsanskuelse, er de kanskje også et vern mot noe vi ikke forstår.