Spaltist Merete Thomassen

Førsteamanuensis

Staver, steiner og hellighet

Kirkebyggene gir oss noe som vi ikke kan vriste ut av oss selv.

Publisert: 7. aug 2019  /  536 visninger.

Fjorårets største leseropplevelse for min del var «Søsterklokkene» av Lars Mytting. Dette er en ­historisk roman der to kirkeklokker i den gamle stavkirken i en fiktiv bygd står ­sentralt i handlinga.

Sprer uhygge

På slutten av 1800-­tallet kommer det en ung og framskrittsvennlig prest til bygda. Han går i bresjen for å få revet den trange, mørke og ­kalde stav­kirken og i stedet reise en ny og mer funksjonell kirke. Det som gjorde ­aller dypest inntrykk på meg i romanen, var ­beskrivelsen av rivinga av stav­kirken. Den strekker seg over flere kapitler. Bygde­folket stiller svært motvillig opp på ­denne jobben. Etter hvert som bygget demonteres, sprer uhyggen seg. Mystiske ting ­hender, ulykker skjer, og til slutt må ­lederen for rivinga hente inn utenbygds folk for å få fullført jobben.

«Fra gammel tid hadde kirke­bygningen ikke bare vært et bedehus, men også et levende vern, en festning som holdt ­mørke makter på avstand», skriver ­Mytting. ­«Kirken holdt dem unna. ­Messene og gudsordet hadde bare vært lyset i ­vinduet, det var bygningen som verget mot onde makter». (s. 275). Når den 700 år gamle stavkirken forsvinner, opplever bygda seg som forsvarsløs og gudsforlatt. Derfor­ ­griper mange til førkristen magi for å prøve å holde de vonde maktene borte.

Annerledes bygg

Stavkirkene har en helt særegen atmosfære. Kanskje den ikke ville vært så særegen hvis vi hadde hatt flere igjen av dem, men like fullt opplever jeg dem som annerledes enn alle andre kirkebygg. De siste somrene har jeg prøvd å få sett minst én av landets gjenværende stavkirker. I år fikk jeg et gjensyn med Reinli og Hedalen stavkirker i Valdres, og et nytt møte med Urnes i Sogn. Stavkirkene er kostbare å vedlikeholde, og kanskje det snart vil bli enda færre å se. Trolig fantes det omtrent 1.000 av dem i middelalderen, men mange forfalt. Av de 95 som gjensto på 1800-tallet, er det i dag bare 28 igjen.

Det gjør alltid inntrykk å komme inn i gamle kirkebygg der slektene før oss har bedt, sørga og formulert sine håp. Men som lutheraner kan det være ­vanskelig å ta inn betydninga av det materielle, en betydning som var mye mer opplagt i tidligere tider, og som også er mye mer opplagt for andre trossamfunn enn de lutherske. Stavkirkene ­anskueliggjør dette på en særskilt måte, synes jeg. Planker og skifer, staver, stokker og ­steiner er mer enn innpakning av det åndelige innholdet. Det er ikke bare en praktisk tilrettelegging for at menigheten skal slippe å få regn, snø, vind og solsteik i hodet. Bygningen er et tegn i landskapet på gudsnærvær, midt i alt som truer. Det materielle har en egen betydning, som Lars Mytting skildrer så levende for leserne sine. Og det gjelder ikke bare gamle kirkebygg. Det gjelder nye gudshus, likeså mye som gamle.

Binder til et her

Teologen Margunn Sandal skrev i sin doktoravhandling fra 2014 «Overskridande arkitektur. Ei ­undersøking av det sakrale i nyare kyrkjebygg» om hvordan det materielle legger til rette for gudserfaring. Bygget binder det abstrakte og ofte vanskelig gripbare religiøse meningsuniverset til et «her», til akkurat dette konkrete ­stedet, sier ­Sandal. Dermed blir evangeliet ­lokalt i mer enn en forstand. Evangeliet skjer akkurat her, ­akkurat i dette bygget. ­Arkitekturen er med på å kroppsliggjøre guds­erfaringene, nye som gamle, ­utvendig som inn­vendig. Den angir retninger, romfølelse og ­stemning i gudstjenesten.

Det materielle medvirker dermed i gudstjenesten som en egen form for ­kommunikasjon. På en særlig måte ­spiller det materielle sammen med kroppen, ved å skape atmosfærer som setter oss i en b­estemt sinnstilstand. Kort sagt, det ­preger alt som skjer i kirken.

Et vern

Og det preger også det som skjer utenfor kirken. Ved sitt blotte nærvær er kirkebyggene et vitnesbyrd om det hellige. I stedet for å hente all religiøs ­erfaring fra vårt eget indre, noe mange norske kristne er vant til, gir kirke­byggene oss noe som vi ikke må vriste ut av oss selv. Og til tross for vår sekulære livs­anskuelse, er de kanskje også et vern mot noe vi ikke forstår.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 3587 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
19 dager siden / 2543 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2187 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1866 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
4 dager siden / 1825 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
16 dager siden / 1707 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
4 dager siden / 1612 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere