Naiv nøytralitet

Man kan spørre seg hvorfor en politisk festival skal arrangere en gudstjeneste. Det er imidlertid ikke poenget: Programmet til Arendalsuka består av over 200 programposter hver dag, hvor alle slags arrangører slipper til. Både akademia, organisasjoner, næringsliv og politiske partier står bak debatter og foredrag. Også flere livssynsaktører er med. Det er med andre ord stor bredde i programmet og et mangfold av aktører.

I sitt avslag legger Arendalsuka vekt på at en gudstjeneste vil kunne ekskludere mennesker som ikke har en kristen tro. Det har det rett i – men poenget rammer stort sett hele programmet, ikke bare gudstjenesten. For nær sagt alle arrangørene har sine egne interesser og agendaer. De sikter inn mot et bestemt budskap, en bestemt virkelighetsoppfatning, og alle besøkende vil ikke kjenne seg hjemme i det. De kan overvære det likevel. Det kalles demokrati.

Hvorfor gjelder strengere regler for religiøse uttrykk enn for politiske uttrykk? Det virker ikke som det er noe problem for Arendalsuka å slippe til både Høyre og SV, eller for den saks skyld det sterkt kritiserte Selvstendighetspartiet. Tror ikke Arendalsuka at ateister og buddhister tåler at kristne og andre går på gudstjeneste mens de er på sørlandsbesøk?

Det Arendalsuka sikter seg inn mot er et livssynsnøytralt program, og ikke et livssynsåpent program. Dette er ikke første gang, og absolutt ikke siste gang denne debatten dukker opp i Norge. Troen på religiøs nøytralitet er like naiv som troen på politisk nøytralitet. Den eneste måten å håndtere religion i det offentlige rom på, er å tillate den.

Arendalsuka bør kunne inkludere en gudstjeneste blant sine over 1.200 programposter. Om det neste år står en muslimsk bønn på programmet, har det også sin naturlige plass. Eller – om noen ateister neste år kommer til Arendalsuka og ikke ber, er det et viktig innslag som bør tillates.