Spaltist Hildegunn Marie Tønnessen Seip

Håpet gir seg ikke

Det ligger en skatt i det nynorske ordet samvit: Potensialet i det vi vet sammen.

Publisert: 5. aug 2019

Er det naivt å være håpefull i en polarisert og klimakokende verden? Ja. Men vi håper likevel. Det ligger i håpets natur ikke å vite om det innfrir.

I sommervarmen er vi i ferd med å nå flere dystre vippepunkter. Grønlandsisen og innlandsisen i Antarktis smelter fortere enn forskerne hadde fryktet. Havet stiger og blir så varmt at økosystemene trues og karbonopptaket minker. Amazonas hogges ned så raskt at jorden kan bli en lunge fattigere.

Og hva er egentlig fint vær? Da hetebølgen traff Grønland, skrev journalisten at det «dessverre er meldt fint vær» også framover. Hva om vi tar fram igjen kirkebønnen om godt og tjenlig vær, og takker for regn, svale vinder og naturens vekslinger?


Håp eller panikk?

«Jeg vil ikke ha håpet deres. Jeg vil at dere skal få panikk», sa Greta Thunberg på World Economic Forum tidligere i år. Det holder ikke å håpe at det ordner seg. Lettvint optimisme forandrer ikke verden. Vi trenger sannhets erkjennelse og resolutt handling.

Siden det kan være for seint å hindre farlig oppvarming, flyttes fokuset til klimatilpasning. Det er avgjørende, men tydeliggjør hvor blodig urettferdig klimaendringene rammer: Rike land med tung utslippshistorie er langt sterkere rustet til tilpasning enn fattige – hvis ikke vi nå klarer å dele på løsningene. Men blir det indiske subkontinent ubeboelig, har hele verden et problem.

Samtidig er tanker og atferd på glid. Det synes i media, i forbruk og på meningsmålinger. Men hvor mye og hvor raskt?

Menneskers selvopptatthet og endringsmotstand kan ta motet fra enhver. Samtidig er vi også ufattelig tilpasningsdyktige, og har en dyp evne til medfølelse. Det er ikke lett, men fullt mulig for oss å tenke utover oss selv.


Hva gir grunn til håp?

Det er håpefullt at teknologi og penger flytter seg i grønnere retning. Innovasjonstempoet er høyt, og vår kollektive skaperkraft skal ikke undervurderes. Vi har egentlig nok energi i verden, her sola skinner på alle, og blir stadig bedre på å fange den på fornybart vis.

Det er håpefullt at forbruksvekst ikke gjør oss lykkelige. Viktor Frankl pekte på meningsløshet som vår tids kollektive nevrose. Den kan ikke ting og tang og fossilmotorer kurere, det skal mer bærekraftige verdier til.

Det er håpefullt at vi tenker oss om før vi flyr. Heller enn å diskutere om skam kan tjene til noe, vil jeg slå et slag for flysamvittighet. Akkurat som vi gjerne kan kjenne på kjøttsamvittighet når vi skal spise, er det på sin plass å vurdere konsekvensene og alternativene nøye før vi flyr. Når vi velger å belaste planeten, har vi ikke alt å vinne på å gjøre det sjeldnere og verdsette det mer? Påskelam etter førti dagers faste smaker uendelig mye bedre enn daglig kjøtt.


Håpets mange ansikter

Mest av alt er det håpefullt at mange bryr seg sammen. Mange protesterer i Kina, men myndighetene passer på å ikke la dem høre om hverandre, siden de ville vært farligere sammen. Kanskje slår strategien sprekker nå som demokratiforkjemperne blir så mange i Hong Kong. For sammen kan vi mer.

Det ligger en skatt i det nynorske ordet samvit: Potensialet i det vi vet sammen, både kunnskap og handlekraft og moralsk refleksjon.

Korsvei-festivalen i år hadde tittelen Håpet har et ansikt. Jeg opplevde der at det har flere: Syngende og klimabrølende, lyttende og grublende, omsorgsfulle og takknemlige, bedende og arbeidende – og ikke minst samarbeidende ansikter.

Det kristne håpet gir også en grobunn av en annen verden for å ikke gi opp.


Håp med røtter

Pave Frans appellerer til samvitet i klimabrevet Laudato Si, nå i nytt opplag. Det har gitt håp langt utover katolikkenes rekker, og begeistrer radikale miljøvernere.

«Det er mange ting som må endre kurs, men det er først og fremst vi mennesker som må forandre oss. Vi mangler bevissthet om vårt felles opphav, om vår gjensidige tilhørighet, og om en fremtid som skal deles med alle», skriver Frans. Alvorlig og håpefullt.

Håp er hardt arbeid. Men om røttene strekker seg dypt nok, finner det næring.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere