Geir Tryggve Hellemo

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.
23

Som sol i mulden

Sigrid Undset lar Kristin endre seg mot slutten av livet. Det er som om hun vender tilbake til verden igjen.

Publisert: 2. aug 2019

Det var i sin tid mye snakk om personene hos Sigrid Undset var historisk troverdige eller ei. Hennes omtale av Kristins tro mot slutten av livet påkaller i den sammenhengen interesse. For denne troen, den forandret seg. I dette stykket kan neppe Sigrid Undset ha hatt historiske kilder å vise til, for slikt var ikke kildene opptatt av. Når hun skal skildre tro i endring, er hun altså henvist til å øse av sine egne erfaringer, som selvsagt hørte hjemme i det tjuende århundre.

I Korset, det siste bindet i Kristin Lavransdatter, skjer det noe merkelig med Kristin. Etter at hun har bodd i kloster i et par års tid, skriver Sigrid Undset om henne: «Med en slags undren merket hun at … hun fikk næsten aldri stunder til å samle sig og bede». Og når hun ber, blir det helst noen ordløse sukk og sløvt fremsagte Paternoster og Ave. Denne nedtoningen av religiøs praksis ser ut til å være mer enn tilfeldige innslag i skildringen av henne. Det er som Sigrid Undset vil si noe viktig om tro som har levd lenge. Og som preges av vane. Men er den i ferd med å svinne hen? Eller hva er det som skjer?

Blir forstyrret

Det kan ikke være tvil om at Sigrid Undset lar Kristin endre seg mot slutten av livet. Vi merker det allerede da hun nærmer seg Nidaros. I stedet for å samle sinnet om pilegrimsmålet, lar hun Kristin blir forstyrret av noen tjuagutter. Og da hun er kommet inn i kirken, hører vi ikke et ord om hva som finner sted der. Kristin er i stedet opptatt av noe ganske annet, nemlig et lite barn som hun litt tilfeldig har fått ansvaret for.

I Reinsklosteret hvor hun slår seg ned, deltar hun sannsynligvis i det regelmessige bønnelivet, men Sigrid Undset henter knapt fram et eneste ord fra verken bønnene eller prestenes samtaler med henne, slikt som tidligere har vært så viktige innslag i hennes religiøse ettertenksomhet. Og da hun i en kritisk situasjon blir oppfordret til selv å be, mister hun tråden mens hun framsier Fader vår. Ja, selv da hun ligger for døden og skal motta den siste olje, lar Sigrid Undset være å dvele ved ritualets betydning.

Øst over henne

Jeg tror vi kan får tak i Sigrid Undsets anliggende om vi ser nærmere på Kristins siste tanker der hun ligger på dødsleiet. Hun er som før opptatt av hvor stridsinnet hun har vært. Men hun er enda mer opptatt av noe annet. Det som fyller henne, er ikke, som en kanskje skulle vente, behovet for soning, for at syndene hennes skal bli slettet ut. I stedet flytter hun hele interessen over på den gudskjærligheten som aldri har sviktet henne. Gud har alltid stått henne bi, sier hun, og nå håper hun bare at «noget av den kjærlighet … som var blitt øst over henne … var blitt i henne, hadde virket i henne som sol i mulden».

Sigrid Undset dveler flere ganger ved denne kjærlighetens transformerende kraft i sin siste skildring av Kristins liv. Under besøket i Nidarosdomen blir hun, som nevnt, opptatt av å hjelpe et lite forkomment barn. Og mens svartedauden herjer omkring henne i klosteret, er det Kristin som nesten påtvinges å forbarme seg, ikke over en person som er rammet av pesten, men over en som for lengst har blitt rammet, og som nå ligger alene, død og forlatt i sin egen åtselstank. I forkant har hun forhindret et hedensk menneskeoffer.

Her har noe forunderlig funnet sted. Kristin i kloster Iovpriser ikke klostervesenet. Ikke fellesskapet. Ikke bønnelivet. Det er på en måte som om hun vender tilbake til verden igjen. Hun blir «lik husfruen fra før i verden».

Tiest en øientjener

Dette vedkommer direkte hennes religion. Hun kan på sotteseng beklage seg over at hun i sine bønner har vært «tiest en øientjener». Og at hun var «utro i sitt hjerte». Men da hun like i forkant sto overfor dem som på hedensk vis var i ferd med å ofre et barn for å få slutt på pesten, står Kristin rakrygget opp til vern om ham ingen brød seg om. Hun nøler ikke et øyeblikk da hun stopper munnen på sine motstandere. Om utskuddet «som ingen eier», sier hun: «Kristus eier ham. Bedre er det at vi ødes hver eneste en, enn vi øver vold mot en av hans små.»

Dette er Sigrid Undsets religiøse testamente. Hun skrev det da hun selv var førti år gammel.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1297 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1272 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
29 dager siden / 1151 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 849 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 810 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 683 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere