Roger Jensen

12

Pilegrim, det hellige og kirke

Pilegrimen er ikke kommet «tilbake». Snarere er det snakk om en ny pilegrim.

Publisert: 31. jul 2019

Det sted hvor flest pile-
grimer starter vandringen mot Trondheim er Pilegrimssenter Oslo. En sommer for noen år siden kom en pilegrim fra det østlige Europa til senteret. Hun fortalte meg om sin syke mor, og hvordan de to årlig brukte å reise til Lourdes. Den franske byen, som har 15.000 innbyggere, samler årlig vel 6 millioner pilegrimer og religiøse turister. – I Frankrike er det kun Paris som har flere 
hoteller. Kvinnen fortalte at de reiste både for å be og drikke av og bade i det hellige vannet i byen, og for å kunne ta med seg vann hjem. Håpet var at vannet fra Lourdes ville helbrede moren, men det hadde ikke skjedd. Datteren, som var lege, hadde likevel ikke gitt opp. Nå var hun kommet til Norge for å vandre for sin syke mor.

Siden pilegrimssenteret ble etablert i 2010 har jeg møtt flere tusen pilegrimer. Denne kvinnen er den eneste 
jeg har truffet som har gitt uttrykk for håp om helbredelse knyttet til sin 
pilegrimsvandring. Kontrasten 
mellom å være pilegrim i Lourdes og å være pilegrim i Norge er slående.

Er pilegrimen tilbake? 

De siste 
tiårs pilegrimsrenessanse har overrasket mange, også forskere. At folk går ukevis med tung sekk på ryggen under enkle forhold for å nå de eldgamle hellig-
stedene framsto som underlig. Hva var dette uttrykk for? Samfunnsvitere 
trodde fortsatt at religion ville spille en stadig mindre rolle i samfunnet, det moderne pilegrimsfenomenet 
utfordret denne tanken. Var det middelalderens religion og religiøse praksis som nå kom tilbake?

Svaret er nei. Første tenkte forskerne 
at de historiske tradisjonsbærerne, kirkene, var premissleverandører for vandringene, og at helligstedet var 
poenget. Men de ble overrasket. Ikke bare spilte kirker og trossamfunn en 
liten rolle for kunnskap om pilegrim, å nå frem til målet viste seg også å komme 
nesten nederst på listen over hva som var viktigst for dagens pilegrim. Konklusjonen var ufrakommelig. Pilegrimen var ikke kommet «tilbake», snarere var det en ny pilegrim. Samtidig konkluderte de med at det nye pilegrimsfenomenet er svar på dype lengsler og behov i samtiden, uttrykk for en søken etter orientering og mening. 
Religion formes og dannes på nye 
måter.

Gammel praksis – et nytt fenomen

Mens den senmoderne pilegrims-
renessansen melder sin ankomst mot slutten av det 20. århundre, med Santiago som viktigste motor og snart med Trondheim i kjølvannet, så er annen levende pilegrimspraksis i kristenheten, som reisene til Lourdes, et annet fenomen.

Mens de fleste pilegrimer på sin reise 
til Lourdes velger moderne fremkomstmidler, og vil komme frem jo før jo heller, velger pilegrimen på vei til Nidaros, så sant det er mulig, å gå på sine føtter og nettopp ikke ta bil, tog eller fly. For den ene gruppen går det om selve stedet, for den andre er veien i langt større grad blitt målet. Mens mange av pilegrimen i Lourdes søker en Gud som på ekstraordinært vis skal gripe inn mot naturens gang med helbredene kraft, slik vi også kjenner pilegrimsfenomenet fra middelalder, finner vi i svært liten grad samme håp eller forventning blant 
pilegrimene på vei til Trondheim. Her er fokuset et annet. I møte med 
naturen og opplevelser av egen kropp og egen sårbarhet, i møte med kultur og historie, i møte med andre pilegrimer og fellesskapene på herbergene, 
søker dagens pilegrimer mening på nye 
måter. De søker ikke mening og svar gjennom Guds ekstraordinære inngripen. De søker heller ikke mening og svar gjennom å lære overleverte dogmer. Men gjennom pilegrim som praksis, å ta natur, kultur og fellesskap på alvor, søker og håper de å gjøre opplevelser og erfaringer som kan gi retning i livet og tolkning av tilværelsen.

Intens erfaring

Mange pilegrimer besøker også Pilegrimssenter Oslo på hjemreisen og forteller om hva vandringen har gjort for og med dem. To ting står i fokus: Det første er en 
intens og fundamental erfaring av 
naturens storhet og sårbarhet, av selv å være natur. En natur de på den ene side kan forstå, men som samtidig er så mye mer og større, en overskridende 
erfaring som ikke lar seg ramme inn. En erfaring av ærefrykt.

Det andre er møtene med mennesker på herbergene, og da særlig med alle de som er vertskap på herbergene. Møter av dyp tillit og ekte fortrolighet. At fellesskap og samfunn er mulig bortenfor mistenksomhet, mistro og egeninteresse. En dyp takknemlighet og nytt håp på menneskets vegne, en 
fornyet tillit til mennesket som skapning. Det er samtaler som beveger. Men det er også samtaler hvor det tydelig-
gjøres i hvilken grad samfunn og kultur er sekularisert, hvor 
pilegrimens begreper og tolkninger ligger svært tett på en kristen religiøs arv og livstolkning uten 
eksplisitt å være det. Ikke av uvilje, 
snarere ut fra manglende kjennskap og forståelse.

Med nye øyne

Dagens pilegrims-
renessanse gir mennesker en mulighet til å gjøre opplevelser og erfaringer av dyp eksistensiell art. Pilegrimen lærer å se seg selv, naturen og samfunnet med nye øyne. Det er helt sikkert mange 
flere som vandrer mot Trondheim i håp om helbredelse enn kvinnen vi møtte på senteret, men forskning bekrefter de ulike fokus for flertallet av pilegrimene til Lourdes og Nidaros.

Spørsmålet er likevel: Kan kirkene langs leden gi tolknings- og tydningshjelp til de opplevelser og erfaringer pilegrimen gjør underveis? Kan disse gå opp i en høyere enhet i møte med katedralen i enden av leden? – Kan opplevelser av overskridelse og nærvær her tydes og tolkes i ord og 
musikk, og finner språk i rituelle handlinger?

Det går om å ha et kritisk blikk på egen arv og samtidig søke å finne 
ressurser i denne arven til å tolke og tyde de opplevelser og erfaringer 
pilegrimen gjør på sin vandring. Det går om å ta sin egen samtid på alvor. Det går om å være kirke i dag.

Roger Jensen

Daglig leder av Pilegrimssenter Oslo

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5646 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3748 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1356 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1257 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1228 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1171 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1149 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1136 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere