Hallesby forkynte at helvete var et sted med evig fysisk pine. Han tenkte at helvetesfrykten kunne oppdra folk til å oppføre seg bedre. Ut fra et moderne psykologisk perspektiv er jo dette stort sett bare egnet til å skape alvorlige psykiske problemer i et troende sinn. Det var nok slett ikke Hallesbys hensikt å skape psykiske problemer, og på Hallesbys tid var folkeopplysningen om menneskets mentale helse adskillig mer begrenset enn den er i dag.
Det har også skjedd en dramatisk teologisk endring på litt over én generasjon, skriver Leer Salvesen. I 2005 intervjuet han norske prester om helvete, og det viste seg at ingen av dem forkynte at helvete var et sted med evig fysisk pine.
Pave Frans har også avlyst helvete. Paven har uttalt at helvete er det å ville være borte fra Gud fordi man ikke ønsker å være nær Guds kjærlighet. Det finnes ikke et helvete, men syndernes tilintetgjørelse eksisterer, sier han. Og om det er noen som er kvalifisert til å uttale seg om dette, så må det vel være paven. Uansett, alt dette er adskillig mer nyansert enn både Hallesby og den mørke siden av kirkens historie tilsier.
Temaet er selvfølgelig ikke noe nytt, men jeg synes at Rob Bell er inne på noe svært vesentlig. Så legger jeg merke til at han gjentar ordet univers svært ofte. «Universets eksistens», «å gå motsatt veg av det universet har gjort», «hva slags univers vi lever i», «så hvis vi skal til universet for å lære noe», « universet har gjort dette hele tiden» og så videre. Synes uttrykket blir noe abstrakt og underlig, men hovedtanken i Rob Bells intensjoner er gode.
Geir Harald Vige, Namsos