Et liv i usikkerhet

Nylig ble rettssaken mot den kurdiske kvinnen Gulazidar Tesdemir i Tyrkia utsatt for femte gang, denne gangen på ubestemt tid. Tesdemir ble arrestert av tyrkiske myndigheter med en gang hun ble returnert fra Norge. Hun ble utvist etter avslag på sin søknad om politisk asyl.

4. juli i år erkjente Utlendingsdirektoratet at de hadde tatt feil i denne saken. De omgjorde sitt vedtak, og gav Tesdemir flyktningstatus og reisepass til Norge, ett år etter. Men det var ett år for sent. Gulazdar Tesdemir sitter i fengsel. Norske vedtak om flyktningstatus har ingen betydning for tyrkiske myndigheter; de straffeforfølger de fleste aktivister i den kurdiske motstandsbevegelsen (PKK) uansett.

En skandale

Tesdemir risikerer nå å få en dom på 15 år for sin aktive deltakelse i PKK. Hun har i tillegg alvorlige helseproblemer som hun ikke får behandling for i fengselet. Håndteringen av Tesdemirs sak er i realiteten en skandale. Slike feil skal ikke norske utlendingsmyndigheter begå. Dessuten brøt Norge i denne saken en av de mest grunnleggende bestemmelsene i flyktningkonvensjonen; en flyktning skal ikke sendes tilbake til land der en risikerer straffeforfølgelse.

Det er ikke lenge siden en helt annen sak skapte bølger i Norge, nemlig utsendelsen av Abbasi-familien. Det er bra at det nå er opprettet tilsynssak mot legen som håndterte utsendelsen av den syke moren. ­Familien har ikke vært politisk aktiv. ­Returer til Afghanistan er imidlertid omstridt fordi landet av FNs Høykommissær for flyktninger og de fleste vestlige land ikke ansees som trygt. Sikkerhetssituasjonen er blitt stadig verre. Norge er likevel med og topper statistikken over utsendelser til landet. Norske utlendingsmyndigheter henviser til sin egen Landinfos dokumentasjon, enheten som følger situasjonen i alle såkalt «asylproduserende land», men som aldri ønsker å oppgi sine kilder.

Strengt som mulig

Tidligere kunne et tilfelle som Abbasi-familien bli vurdert for opphold på humanitært grunnlag ­utfra sterke menneskelige hensyn. Men slike oppholdstillatelser gis nesten ikke lenger. Alt dette bunner i «innvandringspolitiske hensyn», en forventning om at asylregelverket i Norge skal forvaltes så strengt som mulig. Og her er det Frp som styrer.

Den 16. mai kom norske myndigheter med en ny instruks som i realiteten ­endrer norsk asylpraksis. Den innebærer at UDI skal tilbakekalle oppholdstillatelsen dersom situasjonen i flyktningers hjemland bedrer seg. Dette betyr at alle som har fått asyl i Norge, ikke kan være trygge på at de fortsatt får bo i landet. De risikerer tilbaketrekking av oppholdstillatelse og utvisning.

Justisdepartementet sier at det ikke skal foretas en vurdering av om tilbaketrekking er et «forholdsmessig tiltak» overfor den det gjelder. Dette innebærer i realiteten at en ikke skal ta andre hensyn; tilbakekallelse gjelder samme hvor lenge du har bodd i Norge, hvor godt integrert du er, familierelasjoner du måtte ha her og så videre.

Dramatisk instruks

Fra før har utlendingsmyndighetene igangsatt slike vurderinger med hensyn til Somalia, mens en nå har signalisert at situasjonen i Etiopia er bedre og kunne tilsi tilbakekallelse av oppholdstillatelse eller opphør av flyktningstatus for etiopiske flyktninger i ­Norge. Situasjonen i Etiopia er fortsatt meget usikker, og ikke varig forbedret. Den skulle dermed ikke kvalifisere til tilbakekallelse i henhold til asylforliket i Stortinget fra 2015.

Med de erfaringer vi nå har med utlendingsmyndighetenes vurdering av hva som er et «trygt» land, kan den nye instruksen bli dramatisk både for enkeltmennesker og grupper av flyktninger i Norge. En ny ­forskningsrapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at usikkerhet og frykt for tilbakekallelse av oppholdstillatelse truer integreringen. De virker mot sin hensikt. Dersom Regjeringen mener alvor med å styrke integreringen, bør de bygge tillit og trygghet, og ikke bidra til et liv i frykt og usikkerhet.