Sondre Risholm Liverød

Psykolog
4

Evig livsangst

San Junipero foregir å være et fantastisk alternativ til død og forråtnelse. Men under overflaten lurer det en eksistensiell advarsel.

Publisert: 29. jul 2019

1.500 av de 8.000 versene i det nye testamentet handler om at Jesus skal komme igjen og det evige liv. Dersom du helt tilfeldig slår opp et kapittel i NT er det 70 prosent sjanse for at det kapitlet omtaler Jesu gjenkomst, dommen, eller det evige liv. Som ateist har jeg ofte tenkt at et liv etter døden er blant de mest attraktive ideene i kristendommen. Jeg mistenker at Gudstroen delvis motivers i en underliggende frykt for døden som den endelige slutten på alt.


Inn i kristenlivet

Selv har jeg vært ganske redd for å dø, og som psykolog anbefaler jeg folk å møte sine problemer ansikt til ansikt, og når det kom til døden, måtte jeg gjøre det samme selv. For å konfrontere livets vanskeligste spørsmål trengte jeg en arena. Jeg hadde behov for en plass hvor de store spørsmålene stod på agendaen, og dette ble min vei inn i kristenlivet. I menighetene snakket de om tematikk som stikker litt dypere.

Jeg hadde nok et ørlite håp om at prosjektet skulle dempe min dødsangst, og det gjorde det, men fra uventet hold. Nå er jeg ikke redd for å dø, men for å leve evig. Mitt nesten 10 år lange prosjekt har vært å snakke med mennesker som tenker annerledes enn meg selv om våre eksistensielle grunnvilkår. I denne forbindelse snakket jeg ikke bare med de kristne om et himmelrike, men også med transhumanister som satte sin lit til teknologiske nyvinninger. Her fikk jeg høre om genredigeringsverktøy som kurerer alle sykdommer, teknikker for å reversere aldringsprosessen og muligheten for å laste sin egen bevissthet opp til en sky på internett.


Virtuell virkelighet

Sistnevnte var en fascinerende tanke, og dersom det blir mulig å laste seg selv opp til en server og leve evig i et kunstig univers, har vi fått en helt ny versjon av et liv etter døden. Umiddelbart høres dette attraktivt ut, men etter at jeg så en episode av Black Mirror som heter «San Junipero», ble jeg usikker. Episoden handler om Kelly og Yorkie, som møtes i byen San Junipero på 80-tallet, og forelsker seg. San Junipero viser seg å være en virtuell virkelighet der brukerne kan bo i byen gjennom ulike epoker og perioder, men det stopper ikke der. Når brukerne dør i den «virkelige» verden, kan de laste opp sin bevissthet til en San Junipero-sky og «leve for alltid» i et sosialt nettverk som ligner et «kunstig himmelrike».

Black Mirror er en serie som sjelden runder av med en lykkelig slutt, og selv om San Junipero kan virke som et fantastisk alternativ til død og forråtnelse, lurer det en eksistensiell advarsel under overflaten. Kelly lever i virkeligheten. Hun er gammel og døende. Hun har vært gift i over 40 år med en mann hun elsket. De hadde en datter som døde før San Juniper-teknologien. Yorkie lever derimot ikke i den fysiske virkeligheten, og har ikke gjort det på lenge. Kelly savner sin datter, og hennes mann valgte å dø permanent, som en slags gest til datteren.


Meningsløs verden

I en krangel sier Kelly til Yorkie at hun ikke vil leve evig i en kunstig virkelighet, som hun kaller en meningsløs verden uten konsekvenser. Deretter prøver hun å begå selvmord ved å krasje bilen med vilje, men det går ikke an å dø i San Junipero, noe som understreker episodens eksistensielle budskap: Livet er meningsfullt fordi vi går inn i det med alt vi er, med kjøtt og blod. Kelly kjenner smerten fra sitt virkelige liv, og vi er tilbake til argumentet om at livet er dyrebart og meningsfullt fordi det er begrenset. Kelly peker på en gjeng som besøker den samme baren hver eneste dag og går på en bisarr sexklubb, «bare for å føle noe».

Det er også en scene som viser oss at San Junipero er forankret i små databrikker, og når jeg ser dette, begynner verdien av evig liv å blekne. Uten risiko og konsekvenser blir ting selvfølgelig også meningsløst. I San Junipero er det ikke vits i å strebe etter noe. Alle prøver bare å ha det gøy. Det er et virtuelt himmelrike som blottes for mening i fravær av konsekvenser. Vil man ikke bli hjemsøkt av en lignende nihilisme i et kristent himmelrike?


Valgene får tyngde

Dette får meg uansett til å tenke på nytt om min egen dødsangst, og det underliggende håpet om at det finnes noe mer enn 76,1 år med glede og sorg mellom vugge og grav. I Myten om Sisyfos kan man tolke Camus dit hen at livet ikke har noen dypere mening, men snarere at livets mening er i døden. Det vil si at livet bare er meningsfullt fordi vi vet om vår dødelighet. Per Fugelli sa noe av det samme når han danset med døden og fant såkalte lyspunkter ved den. Valgene våre får tyngde, og vi skjønner at det er mye på spill når livet er begrenset. Platon mente at filosofering handlet om å lære seg å dø, og det er ikke tilfeldig at resten av filosofihistorien betraktes som en fotnote til Platon.

Transhumanisten er ikke helt sikker på at døden gir livet mening, og han kommer med en innvending som jeg synes er kostelig: Dersom vi ser for oss at et liv som går mot evigheten, vil være uten mening eller verdi, hvorfor vil det samme livet plutselig bli meningsfullt dersom det forkortes?

Dersom reinkarnasjon er riktig, betyr det at vi lever om og om igjen, men vi husker ikke det forrige livet. Det er kanskje helt nødvendig at vi ikke opplever kontinuiteten mellom de ulike livene for å unngå meningsløsheten i det uendelige. Dersom det finnes et kristent himmelrike, kan det hende at Gud har installert en slags begynnelse og slutt her også, for å korrigere for det nihilistiske spøkelset.


Hjelpesløs under torva

Jeg tror ikke på himmelen, helvete eller reinkarnasjon, men jeg er spent på teknologiens vei videre. Det jeg frykter aller mest nå for tiden, er en situasjon hvor jeg har tilkjempet meg en plass i et virtuelt himmelrike, og der har jeg det bra i noen hundre år, men så havner jeg i et jordskred og blir liggende hjelpesløs under torva uten oksygen i all evighet. Jeg får ikke puste og kjenner smerten ved denne mangelen på oksygen, men jeg dør ikke av det. Før var jeg redd for å dø, men etter Black Mirror er jeg mer redd for å leve evig. Jeg ble kvitt dødsangsten, men fikk evig-livs-angst.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1725 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1659 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
22 dager siden / 1505 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
20 dager siden / 1455 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
24 dager siden / 1380 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1362 visninger
Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1273 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 976 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere