Verdidebatt

Stiklestadmyten

«Så skal borgerskapet til å feire Olav Digre igjen!» Denne litt gretne kommentaren skal historieprofessor Edvard Bull ha kommet med da man forberedte det store Stiklestad-jubileet i 1930. Datoen for slaget har vært oppgitt til 29. juli 1030, og slaget oppfattes av mange som en av de aller viktigste begivenheter i Norges-historien.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Datoen for slaget på Stiklestad har vært oppgitt til 29. juli 1030, og slaget oppfattes av mange som en av de aller viktigste begivenheter i Norges-historien. Stiklestad er blitt det faste punkt som hele historien dreier seg rundt. Slaget har fått status som noe nær Norges fødselsøyeblikk, det være seg religiøst, kulturelt og politisk.

Politisk maktkamp

Bakgrunnen for slaget på Stiklestad var en rent politisk maktkamp.
Kong Olav hadde i 1028 måttet flykte fra landet etter et opprør. Han hadde i lang tid møtt sterk opposisjon mot sitt harde styre. Slaget der den gamle høvdingen Erling Skjalgsson ble hugget ned mens han var i ferd med å overgi seg til kongen, hadde satt enda mer fart i dette, og kongen måtte flykte til sin svoger i Sverige.
Men etter to år vendte han tilbake, med ett mål for øye: Å gjenerobre makten i Norge.

Kongens viktigste politiske kampsak, kristningen av Norge, var på det tidspunktet gjennomført. Det skjedde i 1024, gjennom vedtakene på tinget på Moster. Som politisk kamp var den saken avsluttet, og kongen hadde fått det som han ønsket.
Beslutningen var tatt.
Kristningslovene var vedtatt.
Det er ingen ting som tyder på at disse vedtakene var truet fra noen kant. Den norrøne troen, som politisk prosjekt, hadde dødd sammen med Håkon Jarl under grisehuset på Rotmol 35 år tidligere.
Faktum er at det store flertall av høvdinger i Norge var døpt på dette tidspunktet. Kampen sto nå om én eneste ting: Hvem som skulle ha den politiske makten i Norge?

Mobilisering

Etter å ha opplevd den brutale, uforutsigbare og mistenksomme kong Olavs regime gjennom 15 år, foretrakk flertallet av norske stormenn å bli fjernstyrt av den danske kongen, som dessuten var mer i England enn i sitt eget rike. Å få Olav tilbake til Norge, var ikke særlig fristende, ikke minst fordi man visste hvor hevngjerrig han kunne være. Meldingene om at han var på vei tilbake for å gjenerobre makten, fikk derfor høvdingene til å mobilisere.

Når Per Sivle skriver i sitt dikt om Tord Foleson at
«Dei stod paa Stiklestad, fylka til Strid,
den gamla og so den nya Tid,
det, som skulde veksa, mod det, som skulde siga,
det, som skulde falla, mot det, som skulde stiga
», så stemmer dette bare delvis.

Det som er rett, er at slaget handlet om hvor vidt et gammelt regime skulle komme tilbake, eller om et nytt skulle overta.
               Derimot blir det ikke bare feil, men direkte meningsløst å hevde at kampen sto om hvorvidt Norge skulle være et kristent land eller ikke. Likevel er det denne oppfatningen som har fått feste seg. Eksempelvis heter det på nettstedet www.stiklestad.no at «Slaget på Stiklestad representerer et vendepunkt i norsk historie», mens et annet nettsted skriver at «Slaget markerer overgangen fra hedendom til kristendom» (www.pilgrim.info).


Problematisere
Det er god grunn til å problematisere disse bastante kategoriseringene. De er uttrykk for det man kan kalle «Stiklestad-myten». Det er en myte som først og fremst er historisk og politisk betinget, og bare i liten grad religiøst.
               Men den politiske myten fikk en religiøs form. Bare kort tid etter slaget på Stiklestad, oppsto det en kult rundt den døde kongen som forholdsvis raskt spredte seg utover Norden, og senere til England og deler av kontinentet. Selv i Roma og Jerusalem er det funnet spor av Olavskulten.
               Klemenskirken i Nidaros, nå best kjent som Nidarosdomen i Trondheim, ble senter for denne kulten. Men også på selve slagstedet ble minnet om «helgenkongen» holdt varmt og levende. Det ble tidlig bygget en kirke på slagstedet. Dagens Stiklestad kirke er en steinkirke fra 1100-tallet, som avløste den opprinnelige trekirken.

Et norsk «Golgata»?

Stiklestad kunne hatt potensial i seg til å bli et norsk «Golgata» med tanke på den betydning kongens død fikk i oppfatningen av hva som skapte det store trosskiftet i Norge for drøyt tusen år siden. Når det ikke ble slik i såkalt «katolsk tid» i Norge, hang nok dette for en stor del sammen med den sentrale plassen Nidaros fikk, både som kultsted og politisk maktsentrum. Men om ikke stedet Stiklestad ble så viktig, fikk symbolet Stiklestad stor betydning, og denne betydningen har snarere økt enn avtatt i de siste 150 årene.
               Bjørnson brukte den da han skrev «Ja, vi elsker» (Olav på det landet malte/korset med sitt blod). Per Sivles dikt må forstås i det samme perspektivet. Diktet er skrevet i 1901, i en atmosfære av økende, nasjonal selvbevissthet i Norge. Stiklestadmyten ble som en nasjonal skapelsesberetning som man varmet seg ved i nasjonale nedgangstider og i den lange perioden da Norge ble styrt av fremmede makter som Danmark og Sverige.

Fremdeles blir kong Olavs fall markert både med gudstjenester og såkalte Olavsspill både på Stiklestad og i Sarpsborg, og med Olavsfestdagene som en av Trondheims store kulturfestivaler.

Kirkemakt og kongemakt

I middelalderen brukte kirken Stiklestad-myten for alt hva den var verd i den politiske maktkampen mot kongemakten. Dette toppet seg med kroningen av guttekongen Magnus Erlingsson i 1182.
Den fem år gamle Magnus hadde ingen legitimitet som konge etter de gamle lovene. Dette forsøkte kirken å kompensere med å krone ham, som motytelse mot at han tok imot riket som len av Olav den Hellige. Dermed ble det markert at erkebiskopen var å betrakt som kongens overordnede, en tankegang som hadde skapt århundrelange konflikter mellom pave og keiser på kontinentet.

Etter reformasjonen prøvde danskene å knuse Stiklestadmyten. Men de lyktes ikke. Og i hele unionstiden var den en av de kildene nordmenn hentet næring fra mens de ventet på at frihetens klokke skulle ringe. Stiklestadmyten var blitt en nasjonal grunnfortelling som genererte nødvendig opprørs- og frihetstrang, men også grov og plump nasjonalisme, slik man eksempelvis så NS-regimet brukte det under krigen.

Kulturimpuls

Har Stiklestadmyten noen funksjon i dag?
               Kan den gis innhold som gjør den relevant i et moderne samfunn som er preget av så vel religiøs som etnisk pluralisme?
               Denne pluralismen kan ikke skygge for det faktum at Norge i mer enn tusen år har hatt en kultur som var preget av kristen tro og tanke. Men det er en kristendom som hentet sine impulser fra Jerusalem, Roma og Wittenberg, mer enn fra Stiklestad.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosjekt fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt