Korrupsjon tas på alvor

Petter Gottschalk beskriver i VL 21.07 trekk ved kristne miljøer som gir gode muligheter til å slippe unna med økonomisk kriminalitet. Hans Morten Haugen reiser noen kritiske spørsmål til Gottschalk’s innlegg. I sitt svar til Haugen presiserer Gottschalk at han aldri har sagt at korrupsjon er mer utbredt i kristne miljøer enn andre steder. Hans anliggende er å peke på hvordan noen faktorer som ofte kjennetegner religiøse miljøer kan bidra til å skape en «attraktiv arena for økonomisk kriminalitet», blant annet fordi terskelen for anmeldelse kan være høy.

Den mest religiøse befolkningen finner vi i dag i det globale sør. Perspektivene fra sør kan bidra til en dypere forståelse av kompleksiteten vi står overfor i kampen mot korrupsjon.

I Afrika knyttes forståelsen av rett og galt ofte mer til skam enn til skyld. Det sør-afrikanske begrepet «ubuntu» uttrykker hvordan en person’s identitet defineres gjennom relasjonene personen er en del av, på godt og vondt. Skam ved lovbrudd eller tabu rammer ikke bare den kriminelle, men hele «flokken». Familien, klanen og den etniske gruppen den «skammede» tilhører bærer skammen. Den sterke fellesskapsfølelsen kan slik bety at når et tilfelle av korrupsjon oppdages, vil rapportering, etterforskning og straffeforfølgelse bidra til at sakens konsekvenser øker fordi saken blir kjent av en større krets. Skam påføres ikke bare den eller de ansvarlige, men hele gruppen.

Mange afrikanske stater har et autoritært styresett, og tillitten til politi og rettssystem er ofte lav. Noen steder kan det være svært uforutsigbart hva som vil skje når en kriminalsak politianmeldes. Faktorer som etnisitet, kjønn, slektsforhold og sosial status kan bli utslagsgivende og kanskje er rettssystemet selv korrupt. Soningsforholdene ved et eventuelt fengselsopphold er ofte svært dårlige og dersom den fengslede har forsørgeransvar kan fengslingen få store og kanskje katastrofale konsekvenser.

Et case jeg har brukt i undervisning om korrupsjon ved Mekane Yesus Seminary i Etiopia handler om at kassereren i en menighet har tatt penger fra kassen for å hjelpe sin bror som mangler penger til å betale for sykehusoppholdet til sin syke kone. En stor del av studentene mine har vært negative til å anmelde saken. For det første har de ment at kassereren hadde en forpliktelse til å hjelpe sin bror og hans syke kone. Når alternativet er at den syke kona ikke får behandlingen hun trenger er det ikke så opplagt hva som er det minste onde. For det andre har de lite tillitt til politi og rettsvesen. For det tredje har de pekt på at anmeldelse vil bidra til at saken får ødelegge kirken’s omdømme. Så lenge saken behandles internt i menigheten, vil ikke saken føre skam over kirken og bidra til å skitne til kirkens vitnesbyrd i verden. Mange av de kristne i Etiopia mener at kirken som Kristi kropp i verden må strebe etter å fremstå mest mulig ren og skjule sine svakheter så langt det er mulig. For det fjerde har flere gitt uttrykk for at dersom kassereren nekter og hendelsesforløpet er uklart kan det være bedre å la saken ligge. I afrikansk tradisjon er bevisbyrden stor og straffene strenge. Selv har jeg ofte argumentert for anmeldelse. Norske diakoner er opplært til å tale sant om urett og å kjempe for rettferdighet. Etter å ha deltatt i disse diskusjonene må jeg likevel innrømme at jeg har begynt å tvile på om anmeldelse vil være den beste løsningen.

I Victor Hugo’s Les Miserables velger biskop Myriel å dekke over at Jean Valjean har stjålet lysestakene. Vel kjent med det brutale rettssystemet og de strenge straffene har ikke biskopen hjerte til å la Valjean møte de nådeløse konsekvensene av sine handlinger. Biskopen gjør det han kan for å redusere konsekvensene av tillitsbruddet, og tyveriet får ikke det resultatet inspektør Javert ønsker seg. Biskopen's nåde blir begynnelsen til forvandling i Jean Valjean’s liv.

I den vestlige diskursen hevdes det noen ganger at korrupsjon ikke blir tatt på alvor i Afrika. Dette stemmer ikke. Når økonomisk kriminalitet ikke rapporteres og anmeldes skyldes det ikke at korrupsjon ikke blir tatt alvorlig. Snarere tvert imot. Korrupsjon er så alvorlig og konsekvensene av å offentliggjøre og anmelde en sak så store at rettferdighet noen ganger uttrykkes best ved å la være å anmelde.