Religiøs økokrim i bistand

Hans Morten Haugen spør meg her i Vårt Land 25. juli om forskning på korrupsjon hos kristne organisasjoner. Han har tydeligvis vært innom BI-siden som viser min forskning, og ramser opp en del teorier jeg bruker. Siden det motsatte av teori ikke er praksis, men teori er snarere resonnementer om praksis, er det vel verdt å dvele ved teoribruk. Han nevner «convenience theory», som på norsk er bekvemmelighetsteori. Korrupsjon i bistand kan være en bekvemmelig løsning på et problem, der motivet er å løse problemet, der det religiøse miljøet gir en organisatorisk mulighet, og der den personlige villigheten er til stede på vegne av virksomheten.

Haugen spør meg også om andres forskning. Han har selv funnet frem til noe. La meg supplere her. Fleckenstein og Bowes stilte spørsmålet: «Do members often betray trust in terms of white-collar crime in religious institutions?» Svaret ble vel ja, medlemmer i religiøse institusjoner bedrar ofte tillit i form av hvitsnippkriminalitet. Hvitsnippkriminalitet er alle former for økonomisk kriminalitet begått av eliten i religiøse miljøer. Owens og Shores fant at økonomisk kriminalitet som regel er et resultat av misbruk av tillit, og at det i religiøse miljøer dermed er store muligheter, siden relasjoner i disse miljøene primært er basert på tillit. Shores stilte dessuten spørsmålet: «Are social religious networks an attractive arena for white-collar criminals?" Han svarer vel ja. Heaton fant ingen empiriske bevis for at religion virker avskrekkende i forhold til kriminalitet. Corcoran mfl. gir intet entydig svar når de spør om delt religiøs tro fører til mindre aksept av hvitsnippkriminalitet. Dette er noe av forskningen publisert blant annet i Journal of Business Ethics og Journal of the Scientific Study of Religion.

Haugen skjønner tydeligvis ikke forskjellen på ordene «mer» og «mye». Det første er relativt, det andre er absolutt. Jeg skrev i Klassekampen tirsdag 2. juli på side 20 og gjentok det samme tirsdag 9. juli på side 23 at «korrupsjon og andre former for økonomisk kriminalitet er utbredt i tillitsbaserte virksomheter som for eksempel religiøse miljøer». Haugen omskriver dette til at «det er mer korrupsjon i eksempelvis diakonale organisasjoner enn i andre organisasjoner». Kjære Haugen, du kan ikke be meg dokumentere noe jeg aldri har påstått.

Som du hørte på Dagsnytt Atten mandag 22. juli, forklarte jeg fenomenet mørketall, som er et forholdstall mellom det ukjente og det kjente. Jeg benyttet metaforen om toppen av isfjellet. Det er all grunn til å tro at isfjellet er kjempestort, også når det gjelder korrupsjon i bistand i regi av religiøse organisasjoner. En indikasjon er hvor vanskelig det var å avdekke de få sakene som er synlige på toppen av isfjellet.

Mitt fokus er organisatorisk praksis i religiøse miljøer, som jeg skrev i det forrige innlegget 22. juli her i Vårt Land. Jeg mener med dette å ha besvart Haugens tre spørsmål.

Det er sikkert mange lesere som vil putte meg i en eller annen bås etter dette og forrige innlegg her i Vårt Land. La meg derfor få nevne at jeg har vært nestleder i styret i Care Norge. Da besøkte jeg prosjekter i Costa Rica, Nicaragua og Mali. Jeg så at bistand nytter. Reisene betalte jeg selv.

Petter Gottschalk, professor ved institutt for ledelse og organisasjon, Handelshøyskolen BI