Liv Osnes Dalbakken

lektor
15

Reisende i kjærlighet og savn

Det er krevende å ha hjertet på flere steder.

Publisert: 25. jul 2019

Om scenen er lagt til en flyplass i London eller til mikroskopiske flyplasser på norske utposter, gjelder samme dramaturgi: Folk møtes og skilles.

I filmen Love actually rammes handlingen inn av en mengde mennesker som møtes på en flyplass, før vi blir kjent med filmens egentlige karakterer der kjærligheten har så ymse kår. Moralen er at «Love is all around». Men hvilke valg har vi tatt som fører til at barn må bruke sommeren på å være reisende i kjærlighet og savn?


Møtes og skilles

På en flyplass i distrikts-Norge står bestemor og venter på barnebarna som endelig skal komme på besøk i sommerferien. Når de kommer ut av flyet er de sjenerte. Den minste vil ikke se opp på bestemor, som har lengta siden jul etter livets dessert og blod av hennes blod. Besteforeldre og barnebarn hører sammen. Fra de tidligste tider har det vært en pragmatisk løsning at storfamilien har bodd under samme tak, slik at man kunne dra nytte av hverandre. Å bo så tett var selvsagt en kilde til gnisninger, men forholdet mellom barnebarn og besteforeldre ble til av seg selv i et naturlig fellesskap rundt bord og arbeid.

I vår tid lengtes det mye på tvers av generasjoner, for til innvandreres forundring bosetter nordmenn seg ofte langt fra sine foreldre. Det er kanskje arbeidet som har plassert dem geografisk. Eller frykten for at bygda skal bli for klam. Men ferien går så fort. I den verdifulle uka når barnebarn og besteforeldre igjen er en enhet, er det så mange behov som skal stettes og drømmer som skal oppfylles på kort tid. Og så er det tid for avskjed på samme flyplass. Den minste vil ikke slippe taket i hånda som han for lengst har forstått er en forlenget del av han selv.


Med hjertet på flere steder

Ei gruppe som særlig har følt på atskillelsens smerte, er misjonærbarna. Her i Vårt Land har Helge Kjøllesdal sett nærere på norske misjonærers historie. 29. juni skriver han om misjonærenes og misjonærbarnas forhold under krigen, og hvordan mange barn måtte bo atskilt fra sine foreldre i flere år. Da krigen endelig var slutt, var «små barn blitt ungdommer da de møtte foreldrene på kaien i Stavanger. Mange fikk varige mén av dette».

Slike historier finner vi flere av i Drønen og Skjortnes sin bok Med hjertet på flere steder fra 2010, og boktittelen speiler hvordan mange barn har opplevd sin oppvekst som en endeløs rekke av møter, avskjeder og savn. Denne prioriteringen av kallet framfor samvær med barna har blitt kritisert i den grad at det i dag heldigvis er få barn som må leve atskilt fra sine foreldre i kallets navn.


Reiser alene

I vår tid er det derimot ei annen gruppe barn som har hjertet på flere steder. Vi ser dem på flyplassen der de sitter med mappa rundt halsen med påskriften «Jeg reiser alene». De er reisende i kjærlighet og savn. Uansett hvem av foreldrene de er hos, etterlater møtet med den ene et savn etter den andre. At så mange barn til enhver tid må leve atskilt fra en av foreldrene, er et trekk ved samfunnsutviklingen vår som få våger å kritisere. Det blir for ubehagelig.

Et unntak er Monica Isakstuen i den samfunnskritiske romanen Vær snill med dyrene fra 2017. I korte glimt gir hun leseren en rå skildring av foreldrenes kamp om samværet med barna. I den kanskje skarpeste scenen skildrer hun en tenniskamp, der to foreldre spiller med barnet som ball. Fram og tilbake slås barnet, snart er det hos den ene, snart hos den andre. Ingen av foreldrene vil tape. Gjennom hele romanen viser imidlertid Isakstuen klart hvem som i realiteten er den tapende part.

Heldigvis finnes flyselskap og andre transportselskap som frakter barn og barnebarn på kryss og tvers gjennom landet. Slik blir mang en verditransport fraktet til noen som venter og lengter, ikke på grunn av kall, men på grunn av valg. Eller som Ole Paus framstiller denne lufttransporten:

Jeg reiser alene

jeg flyr over fjell og fjord

fra mamma i sør

til pappa i nord


Jeg reiser alene

jeg flyr over land og by

før kom barna med storken

men nå tar de fly

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere