Foreløpig har forsvaret til allmennkringkasteren vært alt annet enn tillitsvekkende. Charlo Halvorsen, underholdningsredaktør i NRK, slår fast at sketsjen ikke er antisemittisk, simpelthen fordi den ikke var ment sånn: «Den er ikke antisemittisk eller rasistisk. Hadde vi ment det, hadde vi naturligvis ikke publisert den.»
Med dette viser Halvorsen en utbredt misforståelse: at rasisme og antisemittisme bare handler om sinnelag. Så enkelt er det ikke. Du trenger ikke å ville vondt for å si noe rasistisk. Og det er fullt mulig å gjøre noe rasistisk uten å være rasist. Det er blant annet dette som gjør rasismen så skummel. Det er bare helt sjelden at den er villet og forsettlig. Det er ikke overveielsen som kleber ved rasismen, men tankeløsheten, og det er denne NRK ved Satiriks har gjort seg skyldig i.
For spørsmålet er naturligvis ikke om NRK med viten og vilje ønsker å være antisemittiske. Det er det ingen som anklager dem for. Spørsmålet er om allmennkringkasteren uforvarende har kommet i skade for å spille på strenger den ikke bør spille på. Det er dette Halvorsen må svare for, og ikke søke ly bak en besvergelse om at kanalen mente det annerledes.
Tilsvarende er diskusjonen om USAs president er rasist eller ikke, et sidespor. Rasisme påtales ikke ved å granske hverandres hjerte og nyrer, men ved å stå opp for det som er rett og godt.
Det finnes derfor viktigere ting å gjøre enn å spekulere i presidentens benbygning («I don't have a racist bone in my body!»). Langt viktigere er det å analysere Trumps valgkampstrategi, som legges frem i åpent lende og som setter ulike befolkningsgrupper opp mot hverandre: De som angivelig hører til og de som henstilles om å «go home».
Det er her kampen står.