Verdidebatt

Kjære Bushra Ishaq – du er norsk nok

Det bekymrer meg at mine synlige medsøstre må gå rundt med en voksende klump i magen og føle på at de ikke kan praktisere sin tro i et åpent og fritt samfunn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg kjenner meg så igjen i Ishaqs bekymringer for fremtiden. Stadig flere opplever hverdagsrasisme enten de er i butikken med barna, på kino, på sykehuset eller på t-banen. Jeg føler at islamofobi, stigmatisering og negative assosiasjoner av muslimer har blitt stuerent og finnes overalt. Hva slags effekt har det på hverdagen til den gjennomsnittlige muslim?

Jeg leste en britisk doktorgradsavhandling som tok for seg hvordan erfaringer med islamofobi og stigmatisering av muslimer i britiske medier hadde en effekt på tilliten til helsesystemet i Storbritannia. Studien viste at i kontakt med helsesystemet under svangerskapet, følte respondentene at de ikke kunne snakke åpent og fritt på bakgrunn av deres religiøse preferanser. Respondentene som var muslimske kvinner, var redde for at de ville bli sett på som ekstreme. De turte for eksempel ikke å snakke om ramadan, fasting, graviditet og sykdom. De fryktet å bli utsatt for fordommer på grunn av religion eller klesplagg.

Bekymringene og den manglende tilliten kom ikke nødvendigvis av at de selv hadde negative erfaringer med diskriminering, men mer basert på en opplevd holdning både media og samfunnet hadde til muslimer generelt.

Kollektiv mistenkeliggjøring

Forskning viser at muslimer opplevde en tøffere hverdag etter terrorangrepet 11. september, 2001. Amerikanske muslimer forteller at dagene etter var verst, og at det var flere drap på muslimer som hevn.

Mistenkeliggjøringen av muslimer forplantet seg over til Europa. I Norge ble mange norske muslimer, meg selv inkludert, både skjelt ut, spyttet på og angrepet i timene etter 22. juli 2011. Det var timene før vi fikk vite at det var en hvit høyreekstrem terrorist som hadde utført den verste terrorhandlingen på norsk jord siden andre verdenskrig.

For mange vestlige muslimer sitter mistenkeliggjøringen som en konstant vond klump i magen. Muslimer opplever ofte å bli stilt til kollektivt ansvar hver gang det skjer en terrorhandling i islams navn.

Carl I. Hagens «Mustafabrev» er et prakteksempel på at xenofobi og islamsk-skepsis har eksistert både i samfunnet og på det politiske nivået i lang tid.

Samfunnsplikt

Synlige muslimske kvinner med hijab blir sett på som undertrykte og blir ofte fremstilt som stakkarslige, underkuet og ofre. Fokuset blir dratt vekk fra personligheten deres, og over til klesdrakt og stereotypier. Det blir en ovenfra og ned-tilnærming.

Mange av mine muslimske venninner med synlig hijab forteller at de ofte ser seg bak skulderen av frykt for å bli angrepet. Som et mangfoldig samfunn er vi forpliktet til å trygge våre muslimske medborgere slik at de kan føle seg trygge i hverdagen.

Politisk ansvar

Fra politisk hold må politikere vise mer slagkraft for å få slutt på antimuslimske holdninger, hets og trusler. Det er uakseptabelt at enkelte politikere kynisk bruker etablerte fordommer, stereotypier og frykt for politisk vinning. Det blir snakket om ghettoer, det blir snakket om at norske tradisjoner og verdier er under angrep, og det blir tegnet et bilde av en apokalyptisk kulturkrig der en stadig voksende flerkulturell befolkning har som mål å forandre, eller viske ut «det norske».

Det mange av disse kulturkrigshisserne ikke forstår, enten det er Mullah Krekar eller Per Willy Amundsen. Er at de fleste muslimer ville stått på siden med fredagstaco, brunost og ytringsfrihet. Ikke på siden med fascisme, diskriminering og valgflesk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt