Verdidebatt

Nederst på bøndenes rangstige

Mine hverdagshelter drukner i den høylytte debatten om rovdyr og sauenæring. Det er på tide å gi de som odler jorda oppmerksomheten de fortjener.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har noen år bak meg i ­debatten når det gjelder rovdyr og sauenæring. En gjenganger fra de som argumenterer fra den andre siden, er ofte maten – vi må huske hvem som bringer maten til bordet vårt. Man skulle tro at uten sauen dør hele Norge av sult.

Nå har det seg slik at jeg ikke får mat på bordet om jeg sitter på rumpa og venter på at noe skal bringe mat til bordet mitt. Eller helst kjøleskapet, det er usunt å la maten stå for varmt, har jeg lært. Og så lenge ingen kommer rekende med mat til meg, må jeg først jobbe for å tjene pengene som skal skaffe meg mat, og så må jeg løfte rumpa ut av sofaen og pelle meg til butikken for å kjøpe den maten som er der.

Så hvem er det som sørger for at maten blir brakt til butikkene? Det er varetransport. De henter derimot varene på et lager, eller i noen sjeldne tilfeller direkte fra bonden, men i det store og hele må det meste bearbeides (sorteres, kuttes, renses, vaskes, pakkes og så videre.) før jeg kan 
dra fra ­sofaen min og plukke maten fra hylla og betale for den selv.

Skakkjørt sauenæring

På grunn av norske sauebønder er det mulig å finne sauekjøtt i ­butikkhyllene. Det havner ikke i handlekorga mi. Sauenæringa i Norge er nemlig skakkjørt.

Ved utgangen av 2017 var det 5000 tonn med overflødig sau og lam. Løsning? Ingen i Norge ble foret av dette kjøttet, men afghanske bønder ble sikkert glade for å bli utkonkurrert da norsk sauekjøtt ble solgt til dumpingpriser der borte (Landbruk 24).

Ved utgangen av 2018 ble 2500 tonn dyr unyttig slakta. Ingen nordmenn spiste dette kjøttet heller (noe som ikke er det miste rart, for salg av kjøtt i sin helhet er i på vei ned i landet uten at nordmenn sulter i hjel). Nå var det bøndene i Oman som ble forbanna av å bli utkonkurrert av dumpingsolgt kjøtt. Og så fant vel Nortura ut at det ikke var lurt å gjøre andre lands bønder hissige. Derfor fant de på en genial løsning: Sau og lam ble billig pelsdyrfor! (Aftenposten). Med begrunnelsen at det var billigere­ å selge dette kjøttet til pelsnæringa, ble ferskt kjøtt brukt som pelsdyrfor mens gammelt frossent kjøtt var det de tilbød som menneskemat. Pelsnæringa, som skal legges ned på grunn av dyrevernsmessige hensyn, var sannsynligvis henrykte, mens vi fremdeles sitter igjen med vissheten om at ingen i Norge dør av sult uten sau.

Glemte bønder

Så hvem sørger for at varehyllene jeg plukker fra, har innhold? I debatten glemmes de som lager den faktiske maten i Norge, og som sørger for at jeg ikke sulter i hjel siden jeg har kutta kjøtt fra ­menyen for lenge siden. Grønnsaker, frukt, korn, poteter, de som sørger for å gro fram dette, er mine hverdagshelter. De blir helt glemt av sine kollegaer – kjøttbøndene, og av hissige debattanter som ikke kan lese Norturas prognoser.

Man skulle tro at tallerkenen til disse debattantene ikke har annet liggende, enn en klatt med kjøtt. Ingen poteter eller andre grønnsaker. En klatt kjøtt til frokost. Glem brødet, for de har jo glemt kornbøndene. Ut på tur med litt niste i form av noen skiver brød, en gulrot og et eple? Neida, vi setter oss på en stubbe og mauler på et bein.

Ærefullt arbeid

Kjøttbønder må være de mest illojale og kortsynte yrkesbøndene over hodet, som så totalt kan overse­ de som faktisk forer Norge: Grønnsaksbøndene, kornbøndene, fruktbøndene, potetbøndene, gartnerne, kort sagt alle som odler jorda med stolthet og ære. Det ligger langt mer i dette enn å overfylle fryselagrene med mange tonn unyttig slakta dyr.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt