Verdidebatt

Utvikling tar tid

Før vi ser tydelige resultater av bistanden må det grunnleggende på plass, som undervisning, helse, rent vann og hygieneopplæring.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Rundt 1970 dro de første ­norske misjonærene fra Det Norske ­Misjonsselskap (NMS) til ­gumuz-folket i Blånildalen i Etiopia. Oppdraget kom fra Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesu (EECMY). ­Misjonærene og kirkens ansatte fra nabofolkegruppen, startet med å etablere barneskoler, helseklinikker og menigheter.

Etter få år kom revolusjonen, og misjonærene måtte forlate området, for ikke å komme tilbake før etter 20 år. De siste 20 årene har NMS igjen fått jobbet i Blånildalen gjennom EECMY.

Bærekraft

For 50 år siden hadde ­gumuz-folket en god ernæringssituasjon. De levde av fisk fra elvene. De fant næringsrik frukt og planter fra skogen, og de dyrket grønnsaker og korn langs elveleiet og på nyryddede åkrer. Selv om de ryddet land gjennom å brenne skog, fungerte det fint så lenge det bodde få mennesker i området.

Etter den tid har befolkningen vokst, og det som en gang var et bærekraftig levevis, er det ikke lenger. Elven er oppdemmet, og folk har blitt forflyttet til større landsbyer. Skogene er hugget, og det er nødvendig å øke avlingene for at folk skal få nok mat.

For 20 år siden var det knapt noen ­gumuz med fullført folkeskole. Helse-­situasjonen var dårlig, og kvinnene fødte­ alene i skogen. I dag øker fødselstallene på helseklinikkene fra år til år. Flere barn går på skolen, og nå er det mulig å ansette ­lokalt ansatte gumuz som har utdanning etter år med skole- og stipendprogrammer.

Det er en milepæl for utvikling i et område. Samtidig er sikkerhetsproblemene blitt alvorlige, som følge av konflikter på grunn av de vanskelige levekårene. Jordmangelen har blitt desparat.

Som overskrift på bærekraftsmålene, har FN satt visjonen No one left behind – Ingen forlatt. Mer og mer har det blitt klart at noen ikke får del i utviklingen majoritetsbefolkningen i verden opplever: funksjonshemmede, de aller fattigste, mennesker som lever i krig og konflikt, og mennesker som lever på svært avsidesliggende steder, slik gumuz-folket gjør.

Det grunnleggende

For meg er det ­interessant å jobbe i en organisasjon som NMS, som har over 175 års erfaring med å arbeide med mennesker som bor avsides. Det er interessant å trekke læring fra det vi tidligere har gjort, og det vi gjør i dag.

Vår erfaring er at det tar lang tid fra den første innsatsen i et område, til en begynner å se endringer. Når vi først ser resultater, så ser vi ofte samtidig en forsterket innsats fra myndighetene og andre organisasjoner.

Men aller først, en satsning på lese- og skriveopplæring for voksne, skolegang for barn, og satsning på mor- og barnehelse. Videre rent vann, hygieneopp-­
læring og ­lokalt baserte tiltak for å bedre levekårene.

Alt blir knyttet sammen med etablering av landsbykomiteer eller utviklingskomiteer i menighetene, som får som oppgave å lede utviklingsprosessene lokalt gjennom demokratiske prosesser. Det er jo befolkningen selv som skal bestemme hvordan de ønsker å leve livene sine, ikke vi utenforstående.

Å få et slikt system tar tid når ingen fra den lokale gruppa har utdannelse, slik vi erfarte med gumuz.

Kortvarige prosjekter

Det tar tid for en folkegruppe som er «left behind» for å komme seg opp på et nivå der de kan nyttiggjøre seg prosjekter og tiltak fra større organisasjoner, og noen ganger fra myndighetene. I samarbeid med kirkene har NMS vært med på å sette steder på kartet, som i Mali. Vi har gjennomført ­demografiske undersøkelser, gjort språk- og kulturstudier, og studert ­andres forskning.

Jeg undrer meg på om dagens prosjektregime i Norad, med støtte til kortvarige prosjekter og med krav om årlig resultatmåling, er tilpasset utfordringene i de mest avsidesliggende områdene i verden, for å sikre at ingen blir forlatt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt