Verdidebatt

Lomheims logikk

Ikke uventa trekker Lomheim skamkortet mot meg når jeg prøver å si ifra.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sylfest Lomheim ble intervjua i Vårt Land 30. november 2013, omtrent samtidig med lanseringa av vår bok. Her snakka han om bønn. Han ble omtalt som medforfatter til en bok om bønnespråk i kirken, og han snakka om kapitlet «Bønsk» fra boka. Mitt navn var totalt fraværende i saken. Jeg forsøkte da å forklare ham at hvis ikke den mest kjente forfatteren tar ansvar og synliggjør den mindre kjente, vil folk flest forbinde bare ham med boka. Den logikken sa han seg uenig i.

Dette har ikke endra seg på seks år. I sitt svar til meg i går i Vårt Land unnlater han igjen å forholde seg til dette poenget. Nå svinger han ikke storslegga. Nå teppebomber han. Han avfeier det jeg skriver som velregissert personangrep, løgnaktighet, sverting og fariseisme, og han truer med PFU. I stedet for å innrømme at usynliggjøring av en hovedforfatter er et forskningsetisk problem, trekker han, ikke uventa, skamkortet mot meg: Jeg bør skamme meg over å si ifra.

Tviholder på sitt

Hvis Lomheim er så blyg og beskjeden at han ikke vil ha sitt eget navn med i teksten, kunne han ikke da skrevet: «Hovedforfattaren av boka, Merete Thomassen, seier…»? Ser ikke Lomheim den logiske konsekvensen: At han dermed framstår som opphavsmann til alt? Lomheim unnlater også å kommentere min imøtegåelse torsdag 11. juli av hans påstand om at han har spilt en stor rolle i alle mine kapitler. Derimot tviholder han på at alt i kronikken i Klassekampen er fra hans kapittel. «For faktum er at ALLE drøftingsmomenta i spalta om bønespråk er å finna att i MITT analysekapittel i Når dere ber.», skriver Lomheim i Vårt Land 16. juli. MITT!

Det er en sannhet med store modifikasjoner. NTB-språket og de usammensatte orda er uten tvil Lomheims analytiske poeng. Men har han i det hele tatt lest mine sju kapitler? Jeg tematiserer markedsretorikken på s. 123 i samme bok. Her henviser jeg til Lomheim, men først og fremst henviser jeg til Ådne Njå som først tok i bruk Richard Sennett for å analysere gudstjenestereformen. Det dagsaktuelle og nyord er tema helt fra kapittel 1, og det følger jeg opp i kapittel 7, særlig s. 114-118. Det Lomheim kaller «vekebladsuttrykk» som «drømmen om det gode liv» skriver jeg om på s. 111. Interessant nok krediterer han Håvard Nyhus som i sin tid anmeldte boka, ikke meg, for dette.

Mitt eller vårt

Hvorfor tenker Lomheim så annerledes enn meg om kreditering av den andre? Lomheims logikk insisterer på «MITT»: At alt hans er hans og bare hans. Samtidig er, forunderlig nok, alt mitt også hans.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt