Fordummende fattigdomsporno

I bistandsbransjens eget fagblad Bistandsaktuelt kunne vi i helgen lese berettiget kritikk av Redd Barnas pågående kampanje. Ved bruk av en fem år gammel film av den underernærte toåringen Kayembe, forsøker organisasjonen å samle inn midler til sitt arbeid i Den demokratiske republikken Kongo. Bildene av det utmagrede barnet er vondt å se på, og vekker utvilsomt et ønske om å hjelpe. Men at Redd Barna bruker en utdatert film av et barn de ikke en gang vet hvor befinner seg akkurat nå, burde aldri sluppet igjennom deres interne rutiner.

Nå har riktignok organisasjonen fjernet filmen fra sine nettsider og endret kampanjetekstenslik at potensielle givere forhåpentligvis forstår at det ikke er nevnte Kayembe, men andre barn i en lignende situasjon man hjelper. Likevel er det flere ting Redd Barna og andre bistandsorganisasjoner bør lære av tabben.

Reduserer giverviljen

Det er nemlig ikke slik som bistandsbransjens markedsavdelinger tilsynelatende tror, at elendighetsbeskrivelser er mest effektivt. Ulike studier har riktignok gitt ulike resultater: noen viser at negative følelser som dårlig samvittighet eller medlidenhet kan like gjerne føre til håpløshet og likegyldighet, som å øke giverviljen. Med andre ord risikerer organisasjonene å bytte økte inntekter mot å gi folk en følelse av at det ikke nytter. En studie fra 2019 peker på at mer håpløshetreduserer giverviljen. 

Det er forståelig at organisasjonene tar i bruk sterke virkemidler i sitt kommunikasjonsarbeid. Utfordringene de løfter er jo reelle. Likevel må det ikke bli slik at organisasjonenes egne inntekter blir viktigere enn det langsiktige målet om mindre sult i verden. Når vi samtidig vet at antallet mennesker som sulter i verden har øktde siste årene, og vi i tillegg står overfor andre enorme utfordringer som klimakrisen, økende ulikheter og vedvarende konflikter, så er det kanskje på tide å legge bak seg kampanjefilmer som minner om 60-tallets Biafra-barn og 80-tallets Live Aid. Håpløshet og likegyldighet er det siste barn som Kayembe trenger.

Forenklede forklaringer

Misforstå meg rett, det er ikke slik at bistand ikke virker. Det nytter å hjelpe, og organisasjonene gjør stort sett et godt arbeid. Faktisk viser stadig mer forskning at bistand gir positive resultater. Likevel er det sjelden slik at bistand alene fører til større samfunnsendringer. Som i Norge, er det først og fremst politikken som avgjør. Spørsmålet blir derfor om ensidige og forenklede forklaringer på hvorfor mennesker sulter, er fattige eller må flykte, gjør det mer utfordrende å få støtte til politikk som kan motvirke at det skjer?

Ja, mener SAIH -Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpeorganisasjon. Siden 2013 har de delt ut pris til den beste, det vil si mest verdige, og den verste, det vil si mest stereotypiske, kampanjefilmen i bistandsbransjen. Organisasjonen, som får støtte fra Norad, hevder at stereotypier og forenklende halvsannheter fører til dårlige debatter og dårlig politikk, og et skjevt bilde av verden.

Umotiverende klikk

En kort film som viser et akutt behov med en hjerteskjærende appell, er som skapt for sosiale medier, og er sannsynligvis effektivt. I hvert fall hvis man måler effektivitet i klikk, kommentarer eller økte økonomiske bidrag. Film står også for nesten 80 prosent av all global internettrafikk, og Youtube-filmer sees på over 500 millioner timer hver dag.

Samtidig kan det å nå fram med nyanserte analyser om komplekse samfunnsstrukturer i en mediehverdag som er preget av det raske, nære og personorienterte være vanskelig. Resultatet er at slike korte, ofte sponsede, kampanjefilmer blir det eneste om hendelser i utviklingsland du får opp i Facebook-feeden din. Hvorvidt det motiverer deg til å sette deg mer inn i saken, søke informasjon på egenhånd og kanskje engasjere deg ytterligere er usikkert, men det er sjelden avsenderen av filmen ber deg om nettopp det.

Brutal virkelighet

Spørsmålet vi til sist sitter igjen med er om målet (at barn ikke sulter i Kongo) helliger middelet (bruk av en forenklet kampanjefilm)? Jeg er usikker. Selv om virkeligheten faktisk ofte er verreog mer brutal enn det vi ser på slike filmer og bistandsorganisasjoner jevnt over har blitt mer bevisst i bruken av utmagrede barn, så er det dramatisk at over 4 millioner barn i Kongo er underernærte. Selvfølgelig skal Redd Barna og andre organisasjoner gi disse livreddende hjelp, og de trenger vår støtte til å gjøre det, men organisasjonene har også et ansvar for å holde myndigheter, gruveselskaper og geriljakrigere til ansvar for elendigheten. Sult er nemlig menneskeskapt.

Så gi meg heller en kampanjefilm som viser hvordan jeg kan bidra, gjerne økonomisk ogpå annen måte til organisasjoner, menneskerettighetsforkjempere eller korrupsjonsjegere som prøver å endre Kongo gjennom strukturelle endringer og politikk. Kanskje gir det ikke like mye penger i kassa, men forhåpentligvis fører det til mindre håpløshet, mindre sult og en bedre verden.