Verdidebatt

Den tunge arven

Min generasjons prester og teologer er flasket opp på eldre generasjoners teologiske stridstema.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da jeg var tenåring hang det en plakat på rommet mitt med 
sitatet: I’m gonna buy a gun and start a war if you can tell me 
something worth fighting for.

Linjen var hentet fra det nye albumet til mitt daværende yndlingsband Coldplay: A rush of blood to the head.

Hvorfor gjorde sitatet sånn inntrykk på meg?

Jeg kan ikke lenger huske hva ten
åringen i meg ville svart, hvis noe, men i dag kjenner jeg en viss sorg over at den saken jeg så for meg at jeg skulle kjempe for, ikke har dukket opp. I alle fall ikke slik jeg trodde.

I stedet kan det ofte kjennes som jeg kjemper eldre generasjoners kamper.

Andres kampsaker

Vi står alle i en arv. Kulturelt, historisk og språklig. Også kamper kan arves, på godt og vondt.

I kirke- og teologihistorien har kampsakene vært mange fra første stund. Min generasjons prester og teologer er flasket opp på eldre generasjoners teologiske stridstema: Luthers kampsak, Hans Nielsen 
Hauges kampsak, Ole Hallesbys og en rekke andre kvinner og menns kampsaker.

Før vi hadde rukket å lære navnene på klassekamerater fikk vi innføring i strider og teologiske syn for og imot det aller meste: frigjøringsteologi, feministkamp og kamp for retten til likekjønnet ekteskap, for å nevne noen.

Man lærer mye om hva tidligere 
generasjoner har vært opptatt av når man studerer teologi. Men hva med våre egne erfaringer? Er ikke de like viktige som 68-generasjonens?

Den eldre garde

Det er ikke så rart at den teologiske samtalen kan kjennes fremmed for dagens unge.

Majoriteten av teologer og prester i Norge 
i dag er eldre. På landsbasis er nesten seksti prosent av prestene over femti år. Bare en av seks prester i Norge er under førti.

De med makt, posisjon og innflytelse i kirka, er med andre ord ikke representanter for den yngre garde. De toneangivende stemmene preges ikke av yngre generasjoner, og dette gjør selvsagt noe med vektleggelsen.

LES OGSÅ: «Nettdebattene trenger flere som bomber debatten med kjærlighet når andre bare sprer hat»

Ikke vårt eget

Jeg kjenner på det nesten hver gang jeg snakker med konfirmanter: I møte med deres erfaringer og problemstillinger opplever jeg at jeg mangler en teologi frigjort fra eldre generasjoners språk, spørsmål og svar.

Vi står selvfølgelig i takknemlighetsgjeld til alle som gikk foran og jevnet veien for oss på mange områder. Men hvis det vi arver primært er deres måte å se verden på, står vi litt hjelpeløse tilbake når vi skal forstå våre aktuelle erfaringer.

Brillene å se verden gjennom, kjennes ofte arvet. Problemstillingene kjennes iblant foreldet. Og vi er abonnenter på meningssett som ofte ikke oppleves å være våre.

LES OGSÅ: Ropte varsko i Sarons Dal

Eksotisk

I motsetning til mange av 
dagens femti- til åttiåringer er ikke ungdommer i opposisjon til foreldregenerasjonen og til autoriteter. Byungdom har lite eller ingen erfaring med kirkens pietistiske arv. Påstander om at kortspill, dans og kino er synd vil for eksempel fremstå som en absurd og litt eksotisk ide.

De fleste ungdommene jeg snakker med går i klasser der mange av verdens religioner og livssyn er representert. De er vant til pluralisme og meningsmangfold og vet ofte mye mer om islam enn godt voksne.

Tilbake til utgangspunktet

I møte med ungdommer og unge voksne trenger vi 
etter min mening en teologi som begynner på scratch; Hvorfor tro på Gud i det hele tatt? Finnes det håp? Finnes det mening med livet? Hva er den i så fall?

Jeg kjenner meg ofte fattig og famlende i møte med slike grunnleggende spørsmål. Jeg vet at jeg har kompetanse til å redegjøre for Luthers kamp for å finne en nådig Gud, men femtenåringene stiller meg aldri spørsmålet om det. Ikke 25-åringene heller, for den saks skyld.

Vi har arvet og dvelt ved svar på spørsmål som ikke stilles.

Balansekunst

Jeg vet ikke hvilket sitat som kommer til å henge på rommet mitt når jeg blir gammel. Men kanskje skulle det være en påminnelse til meg selv om den edle balansekunsten: Å dele erfaringer og kunnskap med yngre generasjoner på den ene siden. Å vite når det er på tide å trå til side og la yngre generasjoner få oppdage teologien på egne premisser på den andre.

Er det ikke i arbeid med denne balansen god teologi skapes og blir livsnær?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt