Bærekraftig reising

Da jeg var barn ble jeg tidlig oppfordret til å se og utforske ­verden. Det ble sagt at å reise er et gode som åpner horisonter og skaper forståelse på tvers av landegrenser.

Men de siste årene har reising fått en bismak, både i form av turismekritikk og ved begrepet «flyskam», importert fra Sverige.

Hva skal vi gjøre med reising i fram­tiden, dersom skammen viser seg å være mer enn et emosjonelt blaff av dårlig samvittighet? Vi bør utnytte flyskammens ­momentum til å forestille oss alternative reisemåter.

De bemidlede

Turismens historie strekker seg langt bakover i tid. Verdens syv underverker var berømte reisedestinasjoner i antikken. Eller ta pilegrimsferdene: Muslimer har reist på pilegrimsferd til Mekka, buddhister har reist til buddhistiske landemerker i 2.000 år, mens kristne har gått pilegrimsferder for å oppsøke relikvier og hellige byer.

På 1600-tallet begynte den europeiske overklassen å reise rundt i Europa. Reising var med andre ord forbeholdt oppdagere, de bemidlede og de heldige (og/eller hellige), inntil turismen utviklet seg til den globale industrien vi kjenner i dag.

Nå er nordmenn i Europa-toppen når det gjelder utenlandsreiser. Ifølge SSB gjennomførte drøyt fem millioner nordmenn om lag 6,5 millioner feriereiser til utlandet i 2018.

Invaderende

Tilrettelagte reise­muligheter er et gode, men skaper også nye problemer. En ting er at det ikke er bærekraftig i sin nåværende form, noe flyskamdebatten har satt søkelys på. En annen er at turismen har blitt så invaderende at folk som bor i populære reisemål har begynt å protestere.

Turisme ødelegger byen vår, hevder deler av lokalbefolkningen i Barcelona. De skapte overskrifter i internasjonale aviser et par år tilbake ved å be turister om å dra hjem, samtidig som de ønsket flyktninger velkommen.

Slik problematiserte de to varianter av globalisering og migrasjon som sjelden nevnes i samme åndedrag.

Paradoks

Den sinte befolkningen i Barcelona mente for øvrig at turismen var med på å forringe byens identitet og særpreg. Det ser ut til å ligge noe i kritikken. Menyer på Mallorca – på norsk – er uttrykk for en ekstrem masseturisme. Hva sier det om turisters forventninger til verden? At turisme er blitt en så viktig inntektskilde at mange vil strekke seg langt for å tilpasse seg til turisters ønsker og behov.

Det er et paradoks i dette, ettersom ­«autentisitet» samtidig står så høyt i kurs i turistindustrien.

I januar ble det satt søkelys mot norsk markedsføring av å besøke norske isbreer «før de smelter» til langtreisende turister. Men mange flyturer fra Asia til Norge vil ikke bidra til at de bevares, snarere tvert imot.

Bærekraft

I en tid der vi for alvor setter spørsmålstegn ved fly som reisemiddel, kan det også være verd å stille spørsmål om hva vi oppnår ved å reise. Er bærekraftig reising mulig for flertallet av oss? Hvis ikke, hvem skal få reise og hvor mye?

80 prosent av verdens befolkning har aldri reist med fly ifølge Boeing. I global sammenheng er reising et elitefenomen, selv om det ligger an til å endre seg. Og i et klasseperspektiv er ikke feriereiser rettferdig fordelt.

Vi bør arbeide mot gode liv som et uttalt mål, der fritid må være en sentral komponent. Da må vi lage en kultur for reising som er både bærekraftig og rettferdig på én gang.

Tenkning og trasking

Dette skal jeg fundere på mens jeg skal øve meg på å benytte meg av apostlenes hester og lese boka Wanderlust av den amerikanske essayisten Rebecca Solnit. Det er en ­essaysamling som handler om vandring i et kulturhistorisk perspektiv.

Her ser hun nærmere på nettopp pilegrimsferder, forholdet mellom tenkning og trasking i en verden som beveger seg mot mer effektivitet. Hun ser også på det å gå som et verktøy for fri utforskning, uten tilrettelegging.

Boka ble først publisert for 19 år siden, men virker høyaktuell i sommer.